Galleri Haaken

Terrestrial paradise II
Henrik Placht, 2009
150 x 110 cm

Henrik Plachts grenseflater


Da de europeiske korsfarerne kom til Det hellige land for å befri det fra de vantro barbarene, møtte de en kultur som på mange måter var overlegen deres egen. Både kunst og vitenskap var mer avansert blant araberne enn i Europa. Arabiske intellektuelle kjente til gresk filosofi som var glemt lenger nord. De hadde kirurger, geografer, filosofer, musikere og arkitekter som snart skulle gi europeerne drahjelp for å komme ut av middelalderen, men ikke riktig ennå.
De kristne armeene som erobret Jerusalem i år 999 ble beskrevet i samtidige arabiske kilder som urenslige og uhøviske, omtrent slik munker lenger nord beskrev de barbariske vikingene. Byen Jerusalem var bebodd ikke bare av muslimer, men også av kristne og jøder. Det var korsfarerne som var ute av stand til å tolerere annerledes troende, ikke muslimene.
Da Jerusalem ble erobret, massakrerte korsfarerne de sivile som ikke hadde klart å komme seg ut i tide. Det ble også rapportert om kannibalisme.
Mange år senere, i 1187 for å være nøyaktig, ble Jerusalem gjenerobret, eller befridd om man vil, av Saladin (1138–1193), en kurder født i dagens Irak, som var sultan over Egypt og Syria. Om Saladin blir det sagt, både av arabiske og europeiske kilder, at han alltid holdt ord og var til å stole på. Saladin sparte sivilbefolkningen når han erobret en by fra korsfarerne, og regjerte over et land med trosfrihet. Hans engelske motpart Rikard Løvehjerte, var mindre renhårig og massakrerte flere tusen sivile i kystbyen Acre etter først å ha lovet dem fritt leide. Likevel behandlet Saladin Rikard med respekt og ærbødighet, som en likeverdig, og da Rikard var sengeliggende med feber, sendte Saladin livlegen sin for å pleie den engelske kongen.

Det er ikke tilfeldig at et av Henrik Plachts bilder har en referanse til Saladin, den vidsynte og storsinnede muslimske herskeren som var i stand til å se mennesket bak fasaden. Placht har selv i flere år arbeidet i grenseflatene, der likt og ulikt blander seg, hvor det kontinuerlig pågår forhandlinger om identitet, rettferdighet og estetikk – altså det sanne, det gode og det skjønne. Mens han bygget opp The International Academy of Art Palestine i Ramallah – et oppsiktsvekkende samarbeidsprosjekt som har skapt spennende forbindelser mellom norsk og palestinsk kunstliv – hentet han impulser både fra arabisk kunst og nåtidens plagede palestinsk–israelske samfunn, et samfunn der grenseflatene for øvrig blir erstattet av skarpe grenser i og med den israelske muren og styrket grensekontroll. Ansikt-til-ansikt erstattes av rygg-mot-rygg. Den nåværende utviklingen er ikke akkurat i Saladins ånd.
I sine nye bilder prøver Placht ut andre grenseflater enn dem som kom til uttrykk i hans ”arabiske” arbeider. Der de tidligere bildene kunne være preget av geometriske former og en ørkenaktig strenghet, kan disse bildene beskrives som lekne og frodige, og ikke minst varierte. Noe er inspirert av Dante, noe står i dialog med europeiske kunstnere fra forrige århundre som Paul Klee, noe er sjokkerende og grotesk i sin åpne skildring av lidelse og frykt.
I ”Tech noir” aner vi en eksplosjon av vegetativ og erotisk livskraft bak sløret, men de vakreste og mest viltvoksende motivene er kanskje de organiske og himmelstrebende formene i triptykonet ”The heaven of the fixed stars”. I ”Immaculate” suges noen av de samme formene sammen, mens tyngdekraften er satt ut av spill i ”Terrestrial paradise” med sin mørke sol og merkverdige, mangefargede organiske former.
Så kommer de dissonante bildene. I ”Jungle fever” faller verden fra hverandre bak persiennene.”Goma Friend” er en mørk afrikansk verden, sønderrevet av piggtråd og vold. ”Charon and the river Acharon” er en Dante-inspirert påminnelse om at det jordiske paradiset ikke kan vare, mens ”The Singularity” åpner som et knyttneveslag. Men i samtlige bilder er det uro, bevegelse og ambivalens. De er ikke enten-eller.

Jeg opplever det som om Henrik Plachts bilder henvender seg direkte til meg. Det er som om de har noe vesentlig å fortelle meg, men de nekter å si hva det er. Det er derfor jeg ikke blir ferdig med dem. Dette er betydningsfulle bilder fra en kunstner med mye på hjertet. Vakre, sterke, kontrastfylte bilder drevet av eksistensiell energi, ydmykhet og undring overfor verden. De flyter i grenseflatene, de er mellom og ikke inni. Som livet selv har de mer både-og enn enten-eller.

Thomas Hylland Eriksen

Til listen over alle omtalte utstillinger