Galleri Haaken

KENNETH BLOM - STAVANGER KUNSTFORENING

29/2 - 6/4  2008

Kenneth Blom
Kenneth Blom, Bjørn, 2007, 160 x 180 cm

Bjørn
Kenneth Blom, 2007
160 x 180 cm

Kenneth Blom: Sort skygge II, 2007, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Trond, 2007, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: I lanskap II, 2007, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Stavanger Kunstforening, 0000
Kenneth Blom: Sørkedalen I, 2008, 100 x 120 cm
Kenneth Blom: Sørkedalen II, 2008, 100 x 120 cm
Kenneth Blom: I landskap I, 2008, 170 x 190 cm
Kenneth Blom: Hvit himmel II, 2007, 120 x 100 cm
Kenneth Blom: Du alene, 2007, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Møte, 2008, 170 x 190 cm
Kenneth Blom: Sort skygge I, 2008, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Det han vil, 2007, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Et møte III, 2007, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Du alene II, 2008, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Sørkedalen V, 2008, 170 x 280 cm
Kenneth Blom: Last, 2008, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Anine, 2007, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Et møte II, 2007, 100 x 120 cm
Kenneth Blom: Regn, 2008, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Hai II, 2007, 150 x 160 cm
Kenneth Blom: Grønt rom, 2007, 80 x 90 cm
Kenneth Blom: Isak, 2008, 100 x 120 cm
Kenneth Blom: Sørkedalen VI, 2008, 160 x 180 cm
Kenneth Blom: Hai I, 2008, 140 x 160 cm
Kenneth Blom: Hvit himmel I, 2007, 80 x 90 cm

I forbindelse med Stavanger Europeisk kulturby 2008 stiller Kenneth Blom ut i nyoppussede lokaler i Stavanger Kunstforening.

KENNETH BLOM - nye malerier
Fredag 29/2 kl. 19 – 21 i Stavanger Kunstforening

Åpning – hilsen fra Stavanger2008 v/direktør MARY MILLER

“MØTER (alene)” v/FINN SKÅRDERUD, dr. med., psykiater og forfatter

Musikalsk innslag – nyskrevet musikk med utgangspunkt i en
tekst av poeten HELGE TORVUND til Kenneth Bloms bilder

EVA BJERGA HAUGEN – sang
MORTEN MØLSTER – gitar
SVEIN FOLKVORD – bass
STEIN INGE BRÆKHUS – trommer



Stavanger Kunstforenings hjemmeside



Katalogtekst av Finn Skårderud

Møter (alene)

Jeg vedkjenner meg en iver når jeg trer inn i rom hvor noe blir skapt. Jeg har barnlige minner om industribåndet hvor en råvare ble foredlet til et ferdig produkt. På kartongfabrikken ble en seig tremasse til hvite flater vi kunne tegne på. Og jeg har ferske opplevelser av hvordan det er å gå inn i forlagshuset, å besøke teateret under en prøveperiode til en ny oppsetning, eller å besøke en skrivestue. Selve tilblivelsen av et produkt er like engasjerende som produktet. Hvite lerreter, blanke ark og ennå ikke koreograferte bevegelser blir gjennom intuisjon, ferdighet og fysisk slit bearbeidet til et ferdig produkt. Kaos blir til orden. Løse biter blir til et sammenhengende hele. I den kunstneriske produksjonen jaktes det på en form som formidler et innhold. Det gjelder altså å komme i form.

Jeg blir svært ivrig i Kenneth Bloms rom. Vi samtaler omkranset av hans ferdige og uferdige bilder. Hadde jeg vært svært glad i å formulere meg, sier han, hadde jeg jo ikke vært her. Jeg er maler og ikke forfatter, fortsetter han. Jeg, som til forskjell bedriver ord, må jo være enig. Og jeg lar være å forsøke å få ham til å skulle forklare sine bilder. Det handler jo slett ikke om forklaringene, men om opplevelsene. Og jeg må ta ansvar for mine egne opplevelser. Jeg beveger meg omkring i rommet, tier og prater, og mine assosiasjoner farer hit og dit. Men de kommer neppe tilfeldig. Kenneth Bloms bilder er tanke- og følelsesvekkende. Og sporet som mine tankesprang følger, handler om vilkårene for at det er noe som skal skapes; enten dette er et maleri eller et barn som skal vokse opp. Og jeg lager meg stikkordet ”møter”. Og så tenker jeg at det kan ha mange betydninger.

Et kunstverk er i seg selv ambisjonen om et møte. Det er ambisjonen om at noen skal møte noe i verket som de kjenner igjen i seg selv. Kunstverket er en fortetning av erfaringer og inntrykk, og slik ligner det drømmen. Det er en estetisk konsentrasjon og symbolisering av levd liv. Å symbolisere betyr å finne et ord, en strek, en farge, en flate, en kontrast, en tone, en gest, en harmoni, som gjør at man via et ytre uttrykk får formidlet en indre erfaring. Kunstverket kan således handle om å finne en form til noe som føles kjent, men som ikke nødvendigvis er erkjent. Verket strekker seg ut mot oss og møtet kan både bekrefte eller overraske. Eller det kan være oss uvedkommende eller uvelkomment.

Kenneth Blom og jeg er i hans atelier. Vi tier altså om hva han vil formidle, og snakker heller om hvordan han arbeider. Og da slår det meg hvor sterkt han leter. Jeg tror egentlig ikke at han vet hva han leter etter, men jeg er skråsikker på at han vet når han finner det han leter etter. Han er godt skolert og metodisk bevisst, men jeg har en sterk opplevelse av at han også arbeider svært intuitivt. Han legger på farger, skraper av, legger på nytt, ødelegger, dekker over med sort, pusser og skraper videre. Han forkaster og vraker, men henter også det forkastede tilbake for å utvikle det videre. Han er kjapp, men også ettertenksom. Det handler om fintfølelse og presisjon.
Kenneth Blom er trofast mot maleriet ikke minst fordi det er et umiddelbart medium. Det er nærkontakt og fysisk arbeid, og forandringen er bokstavelig talt bare et strøk unna. Det er som om han i denne kroppslige tilvirkningen forsøker å avdekke noe vesentlig som er skjult i bildet, bare at dette er noe som ikke er der ennå, men må bygges opp først. Gradvis blir det til, lag for lag, møte for møte.

Jeg kom til å tenke på Freuds leilighet i Berggasse 19 i Wien. Noen av oss vil kjenne den igjen fra Edmund Engelmans fotografier fra 1938. Det er slående hvor overlesset skrivebordet er med antikviteter. Og på divanen var det så mange puter at pasienten var mer halvt sittende enn liggende. Og slik hadde han eller hun utsyn over enda flere antikviteter. Freud var svært opptatt av sine antikviteter. Det var ikke fordi han syntes de var vakre. Estetikk i form av hva som kommer til uttrykk i overflatene, interesserte ham måtelig. Han var derimot overbegeistret for hva som skjulte seg under overflatene. Og slik ble antikvitetene for ham et vakkert bilde. De hadde vært skjult for så å bli gravd opp. Han så på seg selv som en arkeolog. Som de som gravde i jorda etter skatter, ønsket han å stige ned i sinnet, avdekke hemmeligheter og grave frem sannheter.
Metaforen om ”å gå i dybden” er slående og forførende. Og jeg har aldri likt den. Den fører oss på ville veier og overser noe viktig. Jeg tror faktisk Kenneth Bloms maleriske metode, med konstruksjon og ødeleggelse, er et bedre bilde for det grunnleggende menneskelige. Han bedriver snarere en omvendt arkeologi. Det betyr at det vesentlige menneskelige ikke er noe som skal avsløres, men heller noe som skal utvikles gjennom gjentatte bearbeidelser. Det vesentligste er ofte ikke å finne ved å gå i dybden, men snarere ved å tilføre noe nytt. Den omvendte arkeologien arbeider utover mer enn nedover.
Og jeg tenker på hva det er som gjør at vi kaller noen samtaler for gode. Det er som oftest ikke de samtalene hvor noe blir avslørt, men hvor noe blir tilført. Det handler som oftest ikke om å få det ut, men om å få noe inn.

Jeg befinner meg i Kenneth Bloms rom, og tenker at det å bli noen ligner den maleriske prosessen. Vi blir noen i kraft av møtene. Bildet blir til i kunstnerens anvendelse av virkemidlene, som pensel, klut, maling, skrape og så videre. I våre liv som psykologiske vesener er det smilet, ansiktet, anerkjennelsen, omsorgen, kjærtegnet og responsen som danner oss. Det som skjuler seg i menneskene, er i stor grad skapt av det som skjer mellom menneskene. Vi blir ikke oss selv av oss selv. Fysisk vokser vi opp om vi får nok næring og lys og luft. Men våre sinn utvikles ved å møte andre sinn. Jeg er, fordi du tenker på meg. Barnet vokser mentalt ved å finne seg selv i de voksnes bevissthet og omtanke. Man ser inn i de voksnes ansikter og blir bekreftet. Det er som et speil. Vi møter en bekreftelse, og får oss selv tilbake.
I beste fall.

Dette handler også om fintfølelse og presisjon. Mange av Kenneth Bloms bilder er direkte tematiseringer av menneskelige møter. Og i denne utstillingen har også flere av bildene titler med ordet ”møte”. Ofte går det ikke slik vi trenger. To av bildene viser mennesker som står nært hverandre, men de heter likevel ”Du alene”. Ensomhet i gruppen kan svi mer enn ensomhet alene. De står nært hverandre, men kanskje ikke hverandre nært. Blikkene møtes ikke. Og ansiktene er utydelige.
Ansporet av blant flere den tyske maleren Gerhard Richter begynte flere på slutten av forrige århundre å utforske forholdet mellom fotografi og maleri. Og Kenneth Blom anvender foto som forelegg for sin figurative kunst. Fotoets problem er at det med sin realisme ofte sier for mye. Gjennom sin tildekking og utydeliggjøring, slik at restene av det opprinnelige fotoet mest er en silhuett, bidrar Kenneth Blom til å gjøre ansikter og skikkelser emosjonelt rikere og mer utfordrende. Ansiktene er utydelige, og da er de ikke bekreftende speil å finne seg selv igjen i. Da er det vanskeligere å bli seg selv på gode og trygge vis. I stedet kan vi kjenne oss fremmede og lite i kontakt med oss selv og vårt eget følelsesliv. Og sorte skygger – også titler på denne utstillingen – formørker det hele.
Jeg vet at Kenneth Blom har brukt utallige timer sammen med Munchs bilder. Vi finner tilsvarende eksistensielle og mentale situasjoner hos ham. Begge malere ser med et melankolske blikk, hvor fraværet blir mer påtrengende enn nærværet. Og opplevelsen av å være frakoblet – fra de andre, men også fra seg selv og sitt eget språk – er melankoliens essens. Jeg blir ivrig i Kenneth Bloms rom. Men jeg blir også urolig. Jeg synes bildene er vakre – og hjerteskjærende.
Jeg blir urolig over å tenke og føle omkring blikk som ikke møtes, og at forventninger om møter ikke blir faktiske møter. Avhengighet, tenker jeg, er et viktig ord. Vi er ikke selvstendige, men derimot avhengige av hverandre. Selvstendigheten er en løgn funnet opp i språket. Avhengigheten er en sannhet vi erfarer hver eneste dag.

I Kenneth Bloms tid på 1990-tallet på Kunstakademiet i Oslo ble det utkjempet slag mellom henholdsvis den figurative og den konseptuelle leiren. Kenneth Blom har valgt begge uttrykk. Man kan selvfølgelig arbeide figurativt uten å bruke et klassisk uttrykk. Han demonstrerer eksemplarisk hvordan flater, farger og abstrakte rom konseptuelt forsterker den følelsesmessige kraften i maleriene. Portrettene av mennesker som befinner seg i abstraherte landskaper med rosa veier og geometriske himmelformasjoner, skaper spenninger, brudd, kontraster og konflikter.
To av bildene har tittelen ”I landskap”. Men da er det ikke landskap som sådan, men som kunstneriske virkemidler for å fremme opplevelsen av det såre og det skjøre og det risikofylte. Det er ikke landskap i topografisk forstand, men i indre, psykisk forstand. Tenk igjen på Munch, og hans fargebruk i et bilde som ”Skrik”. Komposisjonen hos Kenneth Blom lykkes med å jage frem det emosjonelle og eksistensielle. Det er skummelt der ute i livene som leves.

Og så har vi haiene, da. De er styggvakre, skumle fortidsskapninger i det store blå. Haien har ikke forandret seg på millioner av år. Bildene overbeviser i seg selv. Men det er vanskelig å ikke se dem også som ironiske kommentarer. Kenneth Bloms haibilder gjennom de siste årene har alle fått menneskelige fornavn som titler. Haiene er mennesker, og noen mennesker er haier. Og av en interessant grunn er fornavnene sammenfallende med navnene til norske kunstkritikere.


Tyngden er også en del av melankoliens essens. Jeg ser på Kenneth Bloms kropper. De lener seg fremover og hodene knekker. Det er tunge tanker og tunge sinn. Det er som om tyngdekraften har tatt et hardt tak i dem. Den fremoverlente melankolske figuren er formet av mange malere og skulptører, som i Rodins ”Tenkeren” eller Munchs ”Melankoli”, begge med det bøyde hodet ettertenksomt støttet i hånden. Språklig er depresjon opprinnelig en sammensetning av de latinske de- og premere, som betyr ned-trykket, altså nedtrykt. Slik gir selve begrepene en fysisk, fattbar og meningsdannende referanse til selve erfaringen.

Svært mange av våre begreper om sinn, følelser, tanker, tro og lidelse henter sine bilder fra våre kroppslige erfaringer. Sinnet vokser ut av møtene med de andre, men også ut av kroppens sansninger. Jeg er blitt varm og kaster jakken.


Finn Skårderud er professor i helsefag, psykiater og forfatter.

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Wed - Fri 12 - 17
Sat - Sun 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei