Galleri Haaken

Arrangement, (lizards)
Sverre Malling, 2006
33 x 45 cm

I triptychen ” Tribe” klyver nakne blomsterbarn omkring på et mylder av plantestengler og blader. Barn har gjennom hele den romantiske tradisjonen vært forbundet med naturen og det naturlige. Men ofte er det også slik at barna ser ting - det overnaturlige som de voksne ikke ser. Slik har barnet sin mørke dobbeltgjenger i skrekktradisjonen. Mallings barnefigurer har noe av auraen til disse synske barna som dukker opp i skrekkfilmene, om enn blandet med en yndig og uskyldig fremtoning. Man ser ikke ansiktene deres, og de bærer på brente fyrstikker - slike ting som de bestemt ikke får lov til å leke med. Er det en sammenheng her med de gjennomborede insektene som virker rituelt bundet opp på stenglene? Er de resultatet av en typisk slem barnelek, en barnslig sadisme som ligger der fra starten av? Man kunne tenke på Goldings Fluenes herre, der en gruppe barn overlates til seg selv på en øde øy. Snarere enn å bygge opp et utopisk samfunn ender de opp med å danse heksedans omkring en svineskalle satt opp på en påle og det hele topper seg i en spontan menneskeofring. En slikt spenn mellom det naive og det dekadente ligger også under alle Mallings tegninger, men uttrykt i en surrealistisk blanding av elementer og referanser. Slik maner de fram mørke psykedeliske tablåer som virker både fremmedartede, urovekkende og forlokkende.
Noen av bildene kunne forstås som stilleben, og har i seg noe av vanitas-tematikken slik man finner den i den klassiske tradisjonen. Det har vært vanlig å avbilde gjenstander som symboliserer død, forfall og forgjengelighet – hodeskaller, timeglass og såpebobler. Eller mer diskret – frukten er overmoden og går mot forråtnelse, det er en mark i eplet eller en larve på blomsten. I Mallings bilder er vi likevel langt fra de vante oppsatsene på et bord: En rusten folkevognsbuss med psykedeliske dekorasjoner står havarert i småskogen. Remedier fra en stoner-samling ligger strødd omkring mellom gress og undervekster, mens reptiler og amfibier kryper omkring. Henvisningene går til flower-power og psykedelia og videre til rockemytologi, heavy metal, og goth.
I spennet fra blomsterbarn til pop-okkultisme og dødskult kan vi gjenfinne noe av vårt eget forhold til naturen. På den ene siden blir naturen et tilfluktssted som skal garantere harmoni, fred og skjønnhet. På den andre siden er naturen skremmende, demonisk, mørk og umenneskelig. Psykedeliaen tar opp i seg denne dobbelheten og peker både mot en arkadisk naturharmoni og mot et apokalyptisk kaos. Skogen har alltid stått som en motsats til kulturen og sivilisasjonen, som boligen for diabolske krefter, det usiviliserte og irrasjonelle. De greske gudene Dionysos og Pan var halvt dyriske skikkelser som smøg seg omkring i skogbrynet. De kunne stå for forbrødring gjennom sang og beruselse, eller for en primitiv enhet med naturen. Men fra navnet Pan har vi også uttrykket panikk. Naturen kan snu og vise en mer skremmende side. Siden, i den kristne tradisjonen, blir Pan med bukkefoten transformert til djevelen. Det onde dyret med stor D.
Den mørke og farlige siden i naturen har alltid vært fremtredende i den norske folkloren, noe som også kommer frem i eldre norsk landskapsmaleri. Skildringen av det trolske og overnaturlige er sentralt i kunstnerskapet til Theodor Kittelsen, August Cappelen og Lars Hertevig.
Mallings stilleben-motiver kan tenkes plassert i skogen, kanskje i skogbrynet. I denne underskogen er ikke moder natur alene om den evige syklus av forfall og oppstandelse; her har den moderne kulturen fått innpass, med elementer fra rockens romantiske dekadanse og stoff-kultus. På det ene bildet er motivet en converse-sko. Man kan tenke seg at den står havarert i et uryddig kjerr, kanskje i et drabantbykratt, i et ingenmannsland der bare barn og raringer beveger seg. Den er dekorert med en logoen til bandet Venom som var en av pionerene for den ekstreme black metal bevegelsen. Innen denne sjangeren dyrker man de destruktive kreftene aktivt, men skoen med all sin illevarslende og giftige utstråling er omgitt av gress og friske blader - en kontemporær vanitas.
Tegningene danner en uavsluttet kjede av tvetydige symboler, antydninger og allusjoner. Alle er utført med en gjennomført perfeksjonisme og en sensibelt håndverksmessig tilnærming. Dette inngir også de mørkere elementene en egen skjønnhet, og de avrundede formene kan gi dem en godslig og merkverdig utstråling. På den andre siden kan uskyldige ting, som en bregne eller et blomsterblad gis et anstrøk av forfall gjennom en sliten brett på ytterspissen eller en frynsete kant der insektlarver har forsynt seg. Et snev av djevelen i detaljen.

Anders Dunker

Til listen over alle omtalte utstillinger