Galleri Haaken

Going places

10/5 - 25/6  2006

Henrik Placht
Henrik Placht, Canon of loyalty, 2006, 195 x 144 cm

Canon of loyalty
Henrik Placht, 2006
195 x 144 cm

Henrik Placht: Seashore (...of god, saint and poets), 2006, 150 x 110 cm
Henrik Placht: Plenty of  pretty small minerals, 2006, 150 x 110 cm
Henrik Placht: Meadows of springtime I, 2006, 150 x 110 cm
Henrik Placht: Two way stretch, 2006, 190 x 144 cm

Da Henrik Placht først ba meg om å fylle disse sidene takket jeg instinktivt nei, for slike forord skal jo være spekket av referanser fra kunsthistorien og nennsomme linjer skal stakes ut med stødig belest hånd mellom epoker og analyser og refleksjoner skal helst inneholde en annen faglig tyngde enn min første assosiasjon til Sex Pistols og God Save The Queen da maleriet Canon of loyalty nærmest tok pusten fra meg ved første gangs beskuelse, en slapsete gråværsdag, der det stod ytterst i stabelen på det rå murgulvet i kunstnerens ateliér. For å bevege meg nærmere bildet måtte jeg hoppe paradis mellom en anseelig mengde med spraybokser, sneiper og sammenkrøllet teip, i dette tilfellet perfekte rekvisitter for å understreke mitt førsteinntrykk. Nærmest overbevist om at jeg ville fornærme kunstneren med amatørmessige tolkninger, benyttet jeg noe prøvende uttrykket punk om maleriet, og ventet meg noen sekunders stillhet fulgt av en irettesettelse skjult som en høflig forklaring på hvilken historie bildet egentlig hadde å fortelle. Men irettesettelsen, også den stillhet som kunne ha vært tolket som et tegn på min grove bom, uteble. I stedet lyste Henrik Placht opp og sa:

”Jaha? Utrolig kult.”

Min umiddelbare reaksjon var spørsmålet om kunstnere egentlig kunne bruke allmenne uttrykk som “kult”, om ikke det rett og slett ble litt for vanlig. Kunne min personlige førsteinntrykkstolkning av hans maleri bare være “utrolig kult” og ferdig med det? Var det bra nok? Kunne det stoppe der? Med disse tankene hengende i luften i det som nok var litt for mange sekunder følte jeg at jeg måtte utdype meg noe mer, og, med en viss form for gryende selvtillitt når det gjaldt min kunstkritiske evne, sa jeg videre at “ja, jeg følte meg hensatt til London på slutten av sytti-tallet, med en lunken pint med bitter i hånden og Union Jack på en kjellervegg og punk på full guffe.” Henrik Placht lyste opp i et stort glis og løftet maleriet til side og avduket det neste, og det var vel her jeg tenkte at jo, jeg kunne kanskje skrive forordet i hans katalog allikevel, siden han nå en gang hadde spurt.
Første gang jeg stiftet bekjentskap med Henrik Placht var da jeg arbeidet som kreativ leder i et anerkjent reklamebyrå, og han ringte meg og lurte på om han ikke kunne komme på besøk. Jeg kjente godt til gutengut, det alltid eksperimenterende og lekende kunstnerkollektivet han var en del av, og vi avtalte et møte. Han var nysgjerrig på hvordan kreativitet ble brukt i et hektisk forretningsmiljø for å selge varer og endre holdninger, og vi ble sittende svært lenge å diskutere dette, samt gutenguts mange og varierte prosjekter. Jeg følte jeg hadde truffet en energibombe av nysgjerrighet og skaperglede, og gikk hjem inspirert og lykkelig. Det gikk flere år før livets merkverdige tilfeldigheter bragte oss sammen igjen, men uten noen som helst form for dikkedarer tok vi opp diskusjonen akkurat der vi slapp den en gang på slutten av 90-tallet. I mellomtiden hadde han lagt gutengut bak seg og opparbeidet seg en imponerende cv både som ung kunstner og igangsetter av et prosjekt av en så stor størrelse, både psykisk og fysisk, at andre hadde blitt utmattet bare av å tenke den gode tanken.
I det vi møysommelig gikk igjennom bilde for bilde som var valgt ut til utstillingen Going places, lette jeg etter spor etter Plachts erfaringer de siste årene fra det nevnte prosjektet, i Ramallah, hvor han er initiativtager og prosjektleder for etableringen av IAAR, International Academy of art Ramallah, fra Jerusalem, der han bor under dette arbeidet, fra trakasseringen i passkontrollen i Tel Aviv, fra FN-bygningen i New York, fra en tropeøy i Østen, fra Berlin, og javisst, jeg følte absolutt jeg ble tatt med på en reise og enkelte konkrete assosiasjoner fikk jeg. Et bilde sendte meg øyeblikkelig til en strand et dovent sted i Brasil, med en limedrink i hånden og en roman på kurvbordet ved siden av meg, bare føtter med viftende tær i tropebrisen og lyden av bølger som skyller over sanden og skummet som surkler i det saltvannen filtreres gjennom sandkornene. Da jeg ytret dette, fortalte kunstneren meg smilende tittelen: Seashore II (…of god, saints and poets). Andre bilder var for meg mer konfliktfylte og dystre, som f. eks. Splitter II, hvor repeterende feberdrømmer, fiendtlige motsetninger og Stalin var det første jeg tenkte på, og her var jeg muligens lenger unna i min personlige oppfatning av kunstverket enn kunstneren, skal man tolke ansiktsuttrykket. Jeg opplever Henrik Placht som atskillig mer leken enn alvorlig. I hans inspirasjonsjungel finner man også svært alvorlige temaer, men i uttrykk og utførelse finnes det en glede og lekenhet som beseirer alt. Ta f. eks. den lenge på dato utgåtte halve boksen med Bengalakk han fant i sin bestemors garasje, som har satt sitt umiskjennelige preg på flere av hans malerier, der han skvettet den på for “å se hva som skjedde”. Eller haugen med grus han har tatt med seg fra en eller annen oppkjørsel, strødd utover lerretet og gått løs på med sprayboksene sine. Jo mer jeg lot inntrykkene fra maleriene i Going places synke inn, jo flere assosiasjoner til egen oppvekst og livserfaringer smøg seg inn. Den mentale reisen i bildene er en reise med gode, myke opplevelser, med søte minner og bra musikk, men hele tiden er kaoset der, i form av gitter, mønster, labyrinter, som du må trenge deg gjennom for å komme frem til herligheten der bak, levringer av et levd liv eller andres støy.
Going places oppnår noe jeg svært sjeldent opplever, nemlig det å fange en nerve i vår tid, det å være en ung mann, en verdensborger, i 2006 på en måte som bare er der (av mangel på bedre uttrykk). Det vil si, han står ikke der og maler med en strategi om at nå skal jeg tolke og fange vår tid, det bare strømmer gjennom fingrene, det bobler ut av ham, genuint, intuisjonsmessig, det må rett og slett ut. Og det som kommer ut er sant. Han lyver ikke. God tur.

Erik Heisholt

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Tuesday - Friday 12 - 17
Saturday 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei