Galleri Haaken

Rikosjett
Thomas Sæverud, 2005
120 x 120 cm

Å bevege strukturer

La oss begynne med en anekdote, som utspilte seg under de franske strukturalistenes regime på 1960- og 1970-tallet.Menn som Roland Barthes, Jacques Lacan, Claude Levi-Strauss, Jacques Derrida og Michel Foucault regjerte Paris og derfra store deler av den vestlige tenkning med et retthaveri som selv solkongen Ludvig 14. ville misunt dem. De var i ferd med å avkode menneskelivet, én gang for alle, i alle sine aspekter, relasjoner, handlingsmønstre, driftsliv, språk og historie. Klassiske strukturalistiske verk, som Levi-Strauss’ Triste troper og Den ville tanke, men også Foucaults Ordene og tingene, ble allmennkulturelle bestsellere. Strukturalismen tok plass som eksistensialismens rettmessige
arvtager.
Rundt 1970 – forteller anekdoten – holdt selve ypperstepresten blant franske strukturalistiske historikere, Fernand Braudel, et seminar ved College de France. Målet var å slå fast én gang for alle at historien var styrt avunderliggende, usynlige, varige og tvingende strukturer. Noen begivenheter, i streng forstand, som brakte noe nytt og uventet, fant ikke sted.Vi kan tenke oss at stemningen i salen minnet om et vekkelsesmøte. Applausen runger.Den gamle myser fornøyd utover sine disipler, ser generasjoner av nye strukturalister. En hånd går opp i salen. En ung mann reiser seg, en amerikaner faktisk, og spør på et tilnærmet aksentfritt fransk: „Men, monsieur Braudel, hva med 1968 i Paris og over hele Europa, var ikke det heller en begivenhet som brøt med strukturen?“ Braudel blunker, men trenger ikke betenkningstid: „1968, mon cher ami, var det lille glimtet, som fra en fyrstikkflamme, som lyste opp strukturen overalt omkring oss.“
Hvordan skal dette forstås? Er jeg i ferd med å påstå at Thomas Sæveruds bilder gjør noe av det samme, at de lyser opp strukturen overalt omkring oss og dermed korrigerer vår medfødte idealistiske tro på egen frihet og selvstendighet? Kanskje. Men hva er det i så fall vi får se? Med strukturer forstod Levi-Strauss bl.a. regler for giftemål og systemer for slektsforhold – som vern mot risikoen for å begå incest. Utover på 60-tallet ble strukturene til fengsler eller bur, skrudd sammen av språklige regler, kapitallover, begjærsmekanismer og institusjonell makt. For viljen fantes det ingen vei ut.
Men det vi er ute etter her, er mye eldre.Det eldste belegg for ordet ”struktur”, i form av det latinske ”structura”, finnes hos ingen ringere enn Julius Cæsar, som bruker det for å beskrive konstruksjonen av et forsvarsanlegg. ”Struktur” angir her et geometrisk prinsipp,som skal bidra til å gjøre befestningene høye, solide og inntagelige. Tilsvarende i India, der den første framstillingen av geometriske lover, i et appendiks til de vediske skrifter fra rundt år 1500 f. Kr, omtaler hvordan man skal bygge et forskriftsmessig offeralter. Åpenbart har geometri til syvende og sist alltid handlet om liv og død.
Samtidig markerer de geometriske strukturene i Thomas Sæveruds bilder en leting etter skjønnhet. Som den mest betydningsfulle formen for geometrisk skjønnhet gjelder det gylne snitt: en harmonisk inndeling av et linjestykke, slik at forholdet mellom den lengste og den korteste delen er det samme som forholdet mellom hele linjestykket og den lengste delen av det.Men nettopp fordi geometrien gjennom hele sin historie opp til det 20. århundre har vært harmonisøkende og konfliktsky, er det et paradoks at dens begynnelse var noe så uharmonisk som en krise. Da geometrien tok form som selvstendig teoretisk vitenskap rundt år 300 f. Kr., i første rekke i Euklids Elementene, var det fordi talllæren hadde spilt fallitt. Pytagoreerne, tallfetisjistene framfor noen, hadde oppdaget at algebraen mislyktes i noe så enkelt som å finne lengden av diagonalen i et kvadrat.Tallene, i hvert fall de rasjonale tallene som pytagoreerne regnet med, var ikke sterke nok til å beskrive forholdene i geometrien, som dermed måtte ansees som mer grunnleggende enn tallæren.
Felles for antikk gresk geometri og fransk etterkrigsstrukturalisme er altså at begge vil forklare verden ut fra trekanter, rektangler, polygoner, gitter, nett etc.Mest kjent er selvfølgelig trekantene: Levi-Strauss’ kulinariske triangel (rå – kokt – råttent) eller Saussures semiotiske triangel (tegn – begrep – ting).Men går vi til Foucault, finner vi snart et parallellogram (artikulasjon – attribusjon – betegnelse – avledning), og hos Deleuze og Guattari ”tusen platåer”, slik det er tittelen på en av deres mest kjente bøker.Og slik fortsetter det. Forskjellen på geometriske og strukturalistiske strukturer er at de sistnevnte alltid er del av dennesidige, virksomme systemer, enten i verden eller i bevisstheten, som betinger hvordan vi tenker, snakker eller handler.Den greske geometrien derimot, framstilte sine strukturer som platonske ideer av evig varighet og uforanderlighet,som kunne hjelpe oss å forstå verden, men som selv var høyt hevet over denne.
Thomas Sæveruds strukturer skiller seg imidlertid tydelig fra begge disse. Først og fremst fordi de ikke er lukkede; de tilstreber ikke den form for selvtilstrekkelighet, avsluttethet eller absolutt avgrensning som er både geometriens og strukturalismens kongstanke.Tvert imot.De er åpne, overskridende, potensielt uavsluttede og uavsluttbare. Bildet er bare et utsnitt, en forstørret detalj av en helhet som det ikke er noen forunt å overskue, men som til alle sider fortsetter i det uendelige.Og fordi han gir avkall på drømmen om fullstendighet, oppnår Thomas Sæverud noe som strukturalistene aldri ble i stand til: å skape bevegelse i strukturen.
Så snart den strukturalistiske tanke satte seg fore å beskrive noe mer enn språklige og antropologiske systemer, men ville si noe om virkeligheten, om historien, om menneskelige handlinger, ytringer og intensjoner, havnet den i en like stor krise som talllæren over to tusen år tidligere.Virkeligheten er et dynamisk felt, i stadig bevegelse og endring, som ikke kan innfanges i en ubevegelig struktur. Løsningen ble, som vi jo vet, å bortforklare den synlige virkeligheten som en illusjon, som et blendverk, til fordel for en bakenforliggende struktur, styrt av maktens, pengenes, begjærets eller språkets lover.Men hva om bevegelsen er like virkelig som strukturen? Hva om enhver strukturell beskrivelse er dømt til å komme til kort fordi verden alltid vil være i endring, i kontinuerlig bevegelse? Slik jeg ser det, er dette en av de mest framtredende innsiktene i Thomas Sæveruds bilder.Vi har å gjøre med en geometri som tvinges til å reflektere sin opprinnelige kriseerfaring og med en strukturalisme som tvinges til å sette sine strukturer i bevegelse.
Én måte å beskrive en struktur i bevegelse på, er som en maskin. Ser vi et øyeblikk bort fra funksjonen, er en maskin i første rekke en svært kompleks struktur, sammensatt av forskjellige geometriske former, som alle beveger seg selv og hverandre. Så blir da spørsmålet: Inneholder Thomas Sæveruds bilder også maskiner? Tanken om bevegelse, om en maskin, ville jo forutsette at det finnes en tid innskrevet i bildene, som er brakt til stillstand i et fastfrosset øyeblikk, men som når som helst kan starte å gå igjen. Og da starter maskinene også.

Helge Jordheim

Til listen over alle omtalte utstillinger