Galleri Haaken

Januar
Tone Indrebø, 2004
70 x 70 cm

«Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige»*
eller, «Kan malerier romme stillhet?»
Tone Indrebø
Malerier
Galleri Haaken

Noen reiser, jorda rundt, ser mye, opplever alt, men mangler evnen til å formidle.
Andre lever, en tilsynelatende stille tilværelse, men formidler opplevelser sitrende av liv, uten å beskrive en hendelse.
Tone Indrebø (f. 1954) hører til i den siste kategorien.
- Nå skal du vel ut å reise spør de meg gjerne etter nok en utstilling er over, men nei, jeg må være her, sier Tone Indrebø.
Her, det er en leilighet høyt beliggende med storslagent utsyn over Oslo og Nordmarka. Her maler hun et tre, og et landskap, om igjen og om igjen. Landskapet rundt treet er noen ganger en fjern horisont, andre ganger en skogbunn.
Landskapet er aldri storslagent som utsikten fra stuen hun maler i. Det bare er, lever, puster, varmt, kaldt, damper, fryser.
Det er så man fristes til å måle fuktigheten i bildet med et hydrometer . Det er temperatur hun maler, temperatur i lag på lag .
Og malinglagene kan bli mange. Et bilde som ser florlett og pustende ut, veier tungt når det løftes, det er massivt av tynn acrylmaling påført i endeløse transparente lag for å oppnå ønsket lys, ønsket farge.
Tenk deg Erik Werenskiolds maleri ”Aften i Kviteseid” (1883): Telemarkens grønnsvær rammer inn ideen om to beitende hester i enga som dufter og laver av fuktigheten mellom dag og aften. Se for deg Halfdan Egedius ”Lørdagskveld” (1893): To nattefriere vasser gjennom enga som gir slipp på dagen og solskinnet i en varmedis som dirrer idet varmen treffer den kjøligere natteluften. Konturene viskes ut, det er bare fjellet bak som markerer horisonten.
Bla videre i norsk kunsthistorie, til Harald Sohlberg, og ”Natteglød” (1893) og landskap fra Kjerringvik i Vestfold. Se hvordan de utpenslete furuene krøker grenene mot sommerlig nattehimmel, så ser du hvilken malertradisjon Indrebø står i.
På samme vis maler Tone Indrebø temperaturen i skog, i fjell og i grønnsvær.
Men hun er ingen landskapsmaler.
Hun arbeider med ryggen mot landskapet, fra et rom med utsikt og hun ser ikke ut når hun maler.
Hun maler det bildet hun har på netthinnen. Da blir det hennes eget landskap, et landskap farget av kunstneren eget temperament, for å trekke veksler på Emile Zolas utsagn: «Kunst er et utsnitt av naturen sett gjennom et temperament»
Tone Indrebø legger noe til dette landskapet. Hun maler en historie, stillheten like før og like etter noe skjer. Det som er mellom linjene. Dette noe, er en stemning, en spenning, en tone, en fargeklang. En visshet hun har, og som hun billedlegger i et transcendent maleri – et maleri som strekker seg utover seg selv, utover billedflaten. På den måten skaper hun dramatikk og spenning i det tilsynelatende stille udramatiske.

Jeg tror det er denne udefinerte spenningen som gjør Tone Indrebøs bilder særegne, og etterspurte. Den klangen hun slår an i bildene sine uten å definere den nærmere, blir til en allmenngyldig tone som flere kjenner seg igjen i.

Tone Indrebø maler i serier. Hun maler langsomt, omstendelig, kanskje 12 bilder i løpet av et år, og arbeidsdagene er lange.
Med serier mener jeg at utgangspunktet hennes er det samme, i dagens utstilling er det et landskap, trær, et tre. Innenfor dette sujettet er variasjonene mange, som døgnet har minutter.

Det er interessant å se utviklingen i maleriene, fra hun første gang stilte ut i galleri Haaken i 1995 og frem til i dag, hennes 6. separatutstilling i Galleri Haaken som også markerer Tone Indrebøs 50. års jubileum.
Det er nødvendig å oppsummere nå man nærmer seg Indrebøs malerier fordi de inngår i et prosjekt, hun arbeider i en prosess. Hun arbeider konsekvent med sitt tema og varierer innenfor det.
I det prosessuelle ligger også trangen til å bearbeide, og til å utforske de maleriske virkemidlene. Å trenge til bunns i materien maleri.
Det første som slår meg er at dramatikken i bildene var mer opplagt før. Mer oppe i dagen. Jeg blar gjennom utklipp og gamle innbydelser der høyst et par arbeider er gjengitt.

På veggen i malerens atelier-stue henger et par eldre arbeider. Små format, rammet inn av en malt ramme, et titteskap ut i natur, eller inn i et sjeleliv – like fullt et rom med utsikt.
Nye bilder tunge av tynn maling, massive av transparente fargelag, står oppstilt langsmed veggene To års produksjon venter på transport til høstens utstilling. Alle i samme format. 70 x 70 cm.
Og landskapet er det samme som i tidligere utstillinger, men det er likevel helt annerledes.

På utstillingen i 1996 var maleriene en abstrakt naturlyrisk variant som både kunne ses som stilleben - stille liv, og som landskap. Udefinerte gjenstander glødet i mørke billedflater. Som morild, som en nying, som objekter – i et stilleben. Her var dramatikk, om enn en indre. Tiden før utstillingen rommet da også oppbrudd og død i nær familie, noe bildene ble merket av. Livet innvirker på bildene.

Det er en bevegelse i utstillingene, en bevegelse ut av rommet.

Siden ble stillebenet mer figurlig, og rommet ble mer definert, men stadig befant det seg i grenselandet mellom inne og ute.
I 2002 var landskapet tydelig, sett innenfra et rom. Rammet inn av vindusrammen, av en vegg, av et balkong rekkverk. Fra et abstrahert glødende stilleben, ble motivet nå et landskap meget strukturert med streker trukket opp med enden av penselen, gravet ut i lag med maling.. Et modernistisk maleri, der rommets og landskapets perspektiver ble markert med strenge horisontale og vertikale linjer. Det modernistiske grid/rutenett blir det dominerende i malerier med syrlig fargeholdning.
To år senere materialiserte landskapet seg enda mer. Det horisontale var stadig sterkt fremtredende i form av horisontlinjer, rekkverk, hustak – kun brutt av ett ruvende furutre tilsynelatende malt i en feiende vertikal bevegelse.
Fargene er dempet, men stadig er det syrlige grønne og gule sterkt tilstede.
Rammen avgrenser motivet. Når den fjernes (på neste utstilling) åpner landskapet seg.
Det ligger en større frihet i motivet, en større bevegelse i maleriet. Men fortsatt er blikket innefra, utsikten omkranses av anelsen av en gardin, en vegg. Det er fornemmelsen av et landskap. Et titteskap ut i verden.

Dagens bilder foregår ute. Vi er ute i lyssterke landskap.
Noen steder er motivet nesten oppløst i lys og transparente overmalinger. Andre steder er det mer konkret.
Fargeholdningen balanserer på kanten til det søtladne i lakserosa og fiolette farger. Men det ligger hele tiden innenfor en grense som maleren tangerer bevisst elegant.
- Det er bevisstheten om å nærme seg grensen for et tradisjonelt naturlyrisk maleri som gjør at det er moderne, i ordets rette forstand, sier Indrebø, og legger til: og det er fargebruken.
- Å balansere på kanten til det søtladne, med vitende og vilje. Det er bevisst.
Titlene henspiller på årstider, på temperatur på vær, og på forflytning i tid.

Tone Indrebø står støtt i en malertradisjon der hun har skyldskap til nevnte malere; Werenskiold, Egedius, Sohlberg, men listen kan gjøres lenger. Den kan strekkes til Lars Hertervig, til Thorvald Erichsen, til Mari Slaattelid og hennes (foto)grafiske natur-skylines, for å nevne en samtidig norsk kvinnelig kunstner.
Indrebø maler i en tradisjon ikke i et vacum, og i det ligger en stor bevissthet om form, farge og temperatur.

Som den franske maleren Pierre Bonnard, maler Tone Indrebø i leiligheten sin. Hun har ikke behov for et stort atelier for å male storslagne bilder. Stuen er hennes arbeidsrom, og en bokhylle fylt med bøker om Turner og illuminert bokkunst fungerer som en utmerket støtte for lerretet.
Lyset er ikke av det beste, sett fra et malerperspektiv, men det betyr heller ingenting.
Ei heller at hun maler med ryggen mot utsikten. For bildene hun maler favner vidt.
De er essensen av landskap, de rommer en øredøvende stillhet og fornemmelsen av noe som er i ferd med å skje eller nettopp har funnet sted.
*( tittelen er hentet fra Dag Solstads roman , forlaget Oktober 1984)


Anne Schäffer,
Svelvik, september 2004

Til listen over alle omtalte utstillinger