Tekst til utstillingens katalog
av Haaken A. Christensen
Streif rundt Picasso.
Hvad skal det til for å frembringe et geni?
Vellykkede arveegenskaper: at gener og kromosomer har inngått underlige og vidunderlige forbindelser?
Kan planetene ha vært særlig vennligsinnede: Jupiter og Saturn?
Makrokosmos i de ideelle konstellasjoners tegn?
La oss komme ned på jorden. Det har lett for å gå inflasjon i begrepet geni. Intet epitet er vel mer misbrukt, intet oftere pådyttet ånder til og med av temmelig inferiør kvalitet.
Men når det gjelder Pablo Picasso står vi på trygg grunn; ingen superlativer kan fremstå som inflaterte når det gjelder dette fenomen som fremfor noen annen kunstner har preget det tyvende århundre og er i full gang med å prege det enogtyvende: Pompidoumuseet i Paris har således i begynnelsen av dette århundre avviklet en utstilling av skulpturer som klart fastslår at Picasso er en av de største og mest fantastiske billedhugger som noen sinne har levet og likeledes har Jeu de Paume, også i Paris holdt en kjempeutstilling: Picasso Erotique. Det kan ta uante tider før homo sapiens frembringer noe lignende: Kan hende hvert tusende år engang.
Som barn tegnet han som en Raphael og han brukte et liv for å lære å tegne som et barn.
I kunstens historie er Picasso et fullstendig fenomen. Ingen epoke har tilnærmelsesvis frembrakt hans like når det gjelder originaliteten og dybden i skapende fantasi.
Hans evne til å se absolutt og totalt ukonvensjonelt på sine omgivelser skulle komme til å prege ikke bare det århundre han selv tilhørte, men formodentlig også all eftertid.
Ingen , hvor langt vi enn går tilbake i tid, har til de grader vært mer revolusjonerende nyskapende enn ham.
Og allikevel!
Også Picasso startet som maler i et helt og holdent konvensjonelt formsprog.
Det er i og for seg bemerkelsesverdig at en guttunge til opptagelsesprøven til kunstakademiet utfører på en dag det andre strever med i 30 dager. Men det beviser intet annet enn at vi her har med et uvanlig bråmodent talent å gjøre. Det samme kan sies om de malerier han presterte som 12 –13 åring. Uvanlig dyktig utført av en så ung kunstner, men i en stil som er gjennomført konvensjonell.
Det gjelder så vel Piken med de nakne føtter, La Coruna fra 1895, som i dag henger i Picasso-museet i Paris, som Konfirmasjonsbildet fra 1896, Picasso – museet i Barcelona. De er dyktige, ja sågar mesterlig utført, men i sin klassiske stil skiller de seg ikke nevneverdig fra malerier med lignende motiver av andre malere.
Det samme gjelder det store ”Videnskap og barmhjertighet” fra 1897, som også henger i Picasso-museet i Barcelona. Konvensjonelle er også arbeidene fra den ”Blå periode”.
Det er samfundets elendige han her skildrer: Fattige, krøplinger, blinde, motiver en mengde andre malere også benyttet seg av.
Og hvor storartet arbeidene fra den første Parisertid enn er: de er preget av forbildene: Toulouse-Lautrec og Steinlen.
2.
Heller ikke revolusjonerende nyskapende er den ”Rosa-periode”, med motiver fra sirkuslivet, harlequiner, hester og akrobater. Ekstremt begavet, men egentlig ikke noe som i vesentlig grad forandrer maleriets historie. Først i 1907 med arbeidet ”Les Demoiselles d’Avignon”, står Picasso frem som en helt og holdent original kunstner.
Han hadde bestemt seg for å føre kunsten inn på helt nye veier. Impresjonismen var allerede gjort av andre og hadde allerede slått igjennom, selv hos borgerskapet.
Fauvismen med sine ekstremt sterke farger var blitt det maleri Matisse, Derain og Vlaminch hadde funnet frem til. Selv om han slo inn på dette kunne han vanskelig påstå å ha frembrakt noe han var helt og holdent alene om.
Så lukket han seg inne i sitt atelier i månedsvis og det verk som han endelig skulle vise sine kollegaer, kritikere og samlere vakte en forferdelse uten grenser, en forbitrelse og et raseri som vel intet annet kunstverk noensinne er blitt møtt med.
Selv for hans kollegaer Matisse og Derain var bildet helt uforståelig og det skulle ta mange år før maleriet blev utstilt. Man våget rett og slett ikke vise det frem av redsel for at publikum i rent sinne ville gjøre vold på bildet og tilintetgjøre det.
Hvordan så da dette maleriet ut som i den grad vakte opphisselse?
”Les Demoiselles d’Avignon” fremstiller fem kvinner som intet har med pavebyen Avignon å gjøre. Tittelen skriver seg fra Avignon-gaten i Barcelona som huset et bordell ved samme navn.
De tre kvinnene til venstre er noenlunde normalt fremstilt selv om de langt ifra vil kunne vekke noen erotiske følelser hos betrakteren.
Derimot er de to kvinnene til høyre i bildet så grotesk deformerte at lignende aldri hadde vært sett.
Det er den afrikanske negerskulptur som her hadde sitt inntog og med sine grove former og skjeve neser preger bildet.
Det var på denne tiden enkelte malere begynte å samle på disse figurer som udmerker seg ved å overdrive det vesenlige og undertrykke eller helt sløyfe det mindre viktige.
Særlig fauvistene, Derain, Vlaminch og Matisse interesserte seg for negerskulpturer. Men Picasso oppdaget at ingen av dem inkorporerte denne nyoppdagede formverden i sine malerier og så her sine muligheter til å innføre noe som var helt og holdent hans eget i kunsten.
I ”Les Demoiselles d’Avignon” overfører han negerskulpturen til maleriet, og med dette billede legges grunnen til den form og den stil som kalles kubisme, og er det mest nyskapende som har skjedd på billedkunstens område på mange hundre år. Maleriet henger nu i Museum of Modern Art i New York og er i dag, nær hundre år efter, det mest debatterte av alle verk i Museet. Dets innflytelse har vært enorm og det har påvirket en lang rekke kunstnere. Således slet Wilhelm de Kooning med dette bildet hele livet og hans kunst kan bare forklares ut fra det inntrykk Les Demoiselles d’Avignon gjorde på ham.
Hvad var det Picasso ønsket å uttrykke med dette bildet som altså innleder kubismen?
Kunstneren var på jakt efter intet mindre enn en ny dimensjon! Han ville innføre bevegelsen i malerkunsten. Et portrett skulle således fremstille modellen ikke bare en face eller i profil,
men begge deler samtidig. Derved oppstår det et vel av geometriske former, kall det gjerne kuber, hvor hensikten er å levendegjøre modellen ved stadig å holde formene i bevegelse. Riktignok har et menneske bare en munn, en nese og to øyne, men ved stadig å forflytte disse legemsdeler i forhold til hverandre, skapes det en hastighet i portrettet, en uvant måte å skildre et menneskehode på som faktisk gjør at modellen ved disse utallige kuber i stadig bevegelse, oppnår en større portrettlikhet enn ved den gamle tradisjonelle fremgangsmåte.
3.
Eksempler på bevegelsens inntreden som ny dimensjon i kunsten har vi ved maleriene av de tre berømte kunsthandlere: Ambrose Vollard, Wilhelm Udhe og Kahnweiler samt i en rekke natur morte.
For Picasso var for øvrig den gammeldagse måte å fremstille et menneske på blitt langt på vei unødvendig ved daguerreotypiets oppfinnelse.
Et fotoapparat kunne gjøre det like bra. Men intet fotoapparat kunne fremstille modellen i bevegelse, gjengitt en face og i profil på en gang.
Således blir fotografiet for Picasso ingen konkurrent til maleriet. Dette har jo i seg dimensjoner som langt overskrider det den nye oppfinnelse kunne skildre.
Tanken går i denne forbindelse også til E. Munch som hevdet at fotografiet ingen konkurranse representerte da dette jo ikke kunne gjengi hverken himmel eller helvete.
”Les Demoiselles d’Avignon” var uforstålig for den nære samtid , men er i dag anerkjent av alle som Picassos definitive gjennombrudd som tidens mest betydelige maler.
Intet enkelt verk har i den grad vært med på å skape en ny kunst, og et nytt maleri som dette.
II
4.Ingen maler har i samme grad som Picasso foregrepet begivenhetenes gang.
Midt under kubismen skapte han, sammen med Braque, de såkalte klebebilder eller collager, en ny form for maleri, en helt ny teknikk. Han innførte nu utklipp fra aviser i maleriet og skapte derved en annerledes og uhyre virkningsfull effekt.
Mens han tidligere, uhyre minutiøst, hadde malt trestykkers fine årenett, stilte han seg efterhvert spørsmålet om det i hele tatt var nødvendig å kaste bort tiden ved å male alt dette? Kunne man ikke like godt klistre selve trestykket direkte på lerretet? Og som en konsekvens av dette var det heller ikke nødvendig å male fyrstikkesker, sigarettpakker og alt annet man ønsket å inkorporere i maleriet.
Man kunne med langt større virkning klebe gjenstander direkte på lerretet. Collagen med alle sine varianter blev således oppfunnet i Paris før første verdenskrig. Den har senere funnet utallige utøvere, ikke minst i den såkalte amerikanske popkunst et halvt århundre senere.
Ekteskapet med den russiske ballettdanserinnen Olga Koklova , skulle for en tid forandre Picassos maleri. Denne kjedelige, ubegavede og uhyre konvensjonelle dame hadde ingen sans for kubisme, collage og alt annet hennes mann var opptatt av. Etter hennes mening var det maleri som mest nærmet seg fotografiet den virkelig store kunst. For å efterkomme hennes ønsker malte Picasso i 20 årene en rekke fotorealistiske portretter bl.a. av henne. Men straks han begynte å bli lei av damen opphørte dette gradvis. For den som hadde betvilt at Picasso ikke mestret det naturalistiske maleri så godt som noen var denne periode imidlertid et eklatant bevis på det motsatte.
Picasso har foregrepet omtrent alt som har skjedd i kunstens verden.
Selv om Picasso også har malt betydelige landskaper er det ikke som utøver i denne genre eftertiden vil komme til å erindre ham. Det er ikke primært landskapet som har opptatt Picasso. Menneskefigurer og stillebenet i maleriet , mennesket og dyrene i skulpturen har for ham vært langt viktigere. Til og med for den rent abstrakte kunst har Picasso vært en av forløperne. Men hans utvikling skulle ikke føre til at han blev en non figurativ kunstner. Dertil hadde han en alt for stor ulyst til å fjerne seg fra naturen.
Picassos kunst kan også betraktes ut fra det aspekt at han førte dagbok over sitt liv. Selvfølgelig kan hans kunst sees og forstås uten at man har det ringeste kjennskap til hans liv. Men når dette er sagt bør det tilføyes at det er en nær forbindelse hos ham, kanskje mer enn hos noen annen maler mellom verket og hans levned,: de mennesker han omgikk, de forfattere og kunstnere han møtte, de kvinner han elsket eller hatet. En elsket kvinne kunne abstraheres , deformeres er vel her et bedre utrykk, på en myk harmonisk og elskverdig måte, mens den kvinne som er lagt for hat deformeres ut fra de mest grusomme og djevelske synsvinkler.
Ut fra arten og karakteren av deformasjon er det ingen kvinne han kan ha hatet mer enn sin hustru Olga. Hun skildres da også, forvandlet til det ugjenkjennelige som en hensynsløs forvridd vannskapning. Her overgår Picasso i grusom og djevelsk avsløring endog Goya, som kunne skildre kvinnene som redselsfulle, demoniske hekser.
Ja selv H. Bosch, kadaver-Bosch, som skildret menneskeheten som en samling vanvittige vannføre, må her melde pass.
5.
Men ikke før kommer Marie-Therese, hans største erotiske opplevelse, inn i hans liv før deformeringen får en annen karakter. Myke, avrundede former, med særlig fokusering på bryster og vagina formelig krøller seg mot hverandre og maleriet gjør et helhetsinntrykk som faktisk putrer av orgasme.
Og like elskverdig som han deformerte Marie-Therese, like elskverdig var han også i skildringen av aktørene i et av sine hovedverk fra midten av 40-årene, nemlig i det bilde som
befinner seg i Picasso-museet i Antibes: La joie de Vivre.
Neppe noen annen kunstner har som Picasso lykkedes med å fremstille gleden ved livet som her, den uhemmete og yndefulle glede om det nu danses eller det spilles på fløyte.
Vandalen som visste å tukte Olga til det mest groteske ugjenkjennelige monstrum, lot her sine sarteste poetiske strenger spille ut for fullt.
Uten koketteri og absolutt troskyldig hengir her aktørene sig til den hele og fulle livsgivende glede.
Et nytt høydepunkt i Picassos kunst oppstår ved bekjentskapet med den begavede og intellektuelt høytstående maler og fotograf Dora Maar. I en lang rekke portretter av henne ut gjennom 30-årene fornyer han seg som kunstner ennu en gang. Dora Maar som gråtende kvinne må være et av de mest originale og betagende kvinneportretter verdenskunsten i det hele tatt kan fremvise. Aldri før hadde det lykkes noen kunstner å fremstille et menneske som i den grad gråter. Det er et av senkubismens store og geniale mesterverk. Fra hver linje i dette storslagne arbeidet velter det ut strømmer av tårer.
Aldri har han deformert et menneske på en mer åndfull måte enn her.
Dora Maar skulle også bli den kvinne som omgav ham mens han arbeidet på Guernica, århundrets formodentlig betydeligste og mest omtalte kunstverk. Her slynger han i vrede ut sitt glødende hat mot krigen. Hele bildet skriker av smerte, anst og fortvilelse.
Under krigen kom den strålende vakre 20-årige Francoise Gilot inn i hans liv. Med henne avlet han to barn, sønnen Claude og datteren Paloma. De var ham til meget glede, særlig da de var små. Forelsket som han var, deformerte han Francoise på den mest elskverdige måte bl.a. som blomst i det berømte bildet av henne som Femme fleur. Da hun efter et spann av år forlot ham, kvitterte hun for elskverdigheten ved å skrive en meget underholdene, sterk subjektiv og uhyre indiskré bok om deres samliv.
Francoise ble avløst av Jaequline Roque, den siste kvinne i Picassos liv. Hun ble hans modell til en rekke portretter bl.a. de bemerkelsesverdige litografier, Jaqueline lisant og
Jaqueline au corsage à Fleurs.
6.
Hva er kunst?
Et utsnitt av virkeligheten sett gjennom et temperament!
Uttalelsen er Emil Zola's og som definisjon er den vel mer enn brukbar når man vil prøve på det umulige: og utsi i ord det som skal visuelt oppleves.
Selv har jeg også prøvet meg uten noen sammenligning for øvrig:
Kunst er å skildre det alminnelige på en ualminnelig måte!
Og hvis denne definisjonen har noe for seg passer den som hånd i hanske når det gjelder Picasso.
Aldri så man som hos ham, et sujett hvor alminnelig det enn kunne synes, bli behandlet på en mer ualminnelig måte.
Aldri før i kunstens historie har en så enestående fantasi, en så uforlignelig originalitet omformet, deformert den menneskelige skikkelse.
Det gjelder fra les Demoiselles d’Avignon fra 1907 og helt fram til hans død 66 år senere.
Hans oppfinnsomhet når det gjelder å skape mennesket i en ny skikkelse, hans fantasiverdens skikkelse, har vært uten grenser.
Han har deformert mennesket ikke minst kvinnen på en slik måte at de er tillagt nye og uvante dimensjoner, ikke minst i bevegelser om de nå leker med en ball, foretar livredning,
sitter ved vandposten, danser, omgir seg med duer, ligger og leser, kvinne som drømmer, pike som tegner, eller kvinne som gråter.
Det er så enestående forskjellig fra alt det andre malere har skapt at han blir stående helt alene i det universet som er hans og bare hans.
Også som en av alle tiders største billedhugger har han manifestert seg.
Konvensjonell til å begynne med, men mer og mer oppfinnsom, løssluppen og burlesk etter hvert.
Han har en fabelaktig evne til å få det mest utrolig uventede og fantasifulle ut av selv den enkleste og mest hverdagslige ting.
Tenk bare på oksehodet laget av et sykkelstyre og et sykkelsete (1942), eller kvinne med nøkkel (1954 –57).
Gi Picasso en skraphaug og han vil straks se mulighetene til å omforme den til hundre skulpturer. Han har evnen til å skape uedle metaller om til edle – han er kunstens alkymist.
7.
Som maler og billedhugger er Picasso alle tiders mest uovertrufne gigant. Når man så til dette føyer tusenvis av tegninger og grafiske verk i alle teknikker, og hundrevis av keramiske arbeider må vi vel ha lov til å konkludere med:
Kan hende hvert tusende år engang - - - - - - - - - -
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Tuesday - Friday 12 - 17
Saturday 12 - 16
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram