Om å se i strukturer
Et møte med Thomas Sæveruds malerier
Ved første øyekast synes Thomas Sæveruds malerier å handle om geometriske strukturer. Uttrykket er strengt og kontrollert samtidig som det vitner om en leken utforsking av farger og linjespill og nettopp i skjæringspunktet mellom lekent kaos og ordnet geometri oppstår spørsmålet om hva det innebærer å se. Som betrakter fascineres man av de mange linjene og sjiktene, og man prøver etter beste evne å sortere ut mangfoldet av former og figurer. Går bevegelsene i bildet innover eller utover, oppover eller nedover? Finnes det et sentrum eller tyngdepunkt? Er bevegelsen i bildet hengende, møtende, vikende eller statisk? Utgjør alle passerslagene en overordnet struktur? Finnes det overhodet en geometrisk kode som tilskueren kan klare å knekke?
Uansett om man knekker den geometriske koden eller ikke, blir man seg bevisst sin rolle som betrakter. Man tar seg selv i å bli stående foran bildene i håp om at den geometriske gåten skal åpenbares – at man skal forstå hvilke punkter linjene utgår fra og avdekke sammenhengen dem imellom. Maleriene spiller ballen tilbake til betrakteren og aktiviserer vårt forhold til kunstopplevelsen. På denne måten gjenspeiler bildene vår rolle som betrakter.
Det er naturlig å se Sæveruds malerier i sammenheng med det konkrete maleri. Dette hadde sitt utspring på 1930-tallet, hvor Theo van Doesburg publiserte et manifest til den konkrete kunsten . Det var først på 1950-60-tallet at den konkrete kunsten ble etablert i en større kunsthistorisk sammenheng. Her til lands var det svært få kunstnere som arbeidet med denne formproblematikken over lengre tid. Mange var innom ideene, men endret sitt uttrykk mot det mer abstrakte billedspråk, etter å ha møtt liten forståelse hos det norske publikum. Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg og Lars Tiller er navn som kan knyttes til det konkrete maleri i Norge.
I likhet med kunstnere i etterkrigstiden, henter dagens konkrete kunstnere inspirasjon fra en amerikansk formalistisk tradisjon. De yngre er inspirert av minimalisme og hard-edge painting, hvor denne kunsten hadde forbilder i neoplastisismen (de Stijl, 1920-årene) og suprematismen (Malevich, 1915). Det tidligere strenge maleriet uten tilsynelatende meningsinnhold, har med tidens løp blitt tildelt en skjult ikonografi, hvor de forskjellige formene er blitt lest meningsbærende . Eksempelvis leses Barnett newmans ”zips” som søyler eller mennesker.
Dette har ledet til at man i det ”nye” konkrete maleri har åpnet for et meningsbærende innhold. Hos Neo-Geo kunstnere som Peter Halley i New York på midten av 1980-tallet, blir de strenge formene lest som bybilder, storbymenneskenes celletilværelse. Dagens kunstnere som maler geometriske former står med andre ord mye friere og opptrer mindre høytidelig i forhold til den tidligere konkrete kunstens strenge krav. Mange kunstnere arbeider i et metaperspektiv, hvor man låner inn detaljer fra andre verk og kunstnere, og utforsker disse. Derfor ser man kunstnere som beveger seg mellom ulike stiler. En form for teknisk undersøkelse satt i sammenheng med det abstrakte maleriets meningsbærende potensiale.
Sæveruds malerier er utført i en tidkrevende teknikk. Bildenes koloritt og romlighet er bygget opp av mange transparente lag, som er grunnlaget for bildenes geometriske struktur. Malerienes titler henviser også til geometri, bevegelser, tangeringer og konsekvenser. På dette viset kan man si at Sæverud ikke har gitt seg helt hen til den strengeste form for det konkrete maleri, hvor ingenting skulle henvise til noe utenom maleriet selv som medium.
Flere av Sæveruds malerier kan oppfattes som inspirert av ornamentikkens verden, og det strukturelle billedgrunnlaget finner han like gjerne i renessansens og barokkens maleri, som i tekstildesign fra 50-tallet. Det er skjønnheten som etterstrebes, en skjønnhet knyttet til billedstrukturer man like gjerne finner hos Giotto som Barnett Newman. En skjønnhet som handler om å se.
Fredrikke Schrumpf
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram