"Om skivegring"
Du ser det på noen mennesker. De har en sunn glød i kinnene og sier at de synes det er verdt å investere i kvalitet sjeldnere fremfor masseprodusert oftere. De glir gjennom selvfølgeligheter og skiløyper med soloppgangen i ryggen, eller i lysløypene på kveldstid. Når de er ferdige møter du dem på t-banen eller så hører du om det i lunsjen mandagen etter. En av selvfølgelighetene er at det flotteste med Oslo er den korte veien til marka. De bor i sentrumsnære leiligheter innredet med omtanke. En dag skal også jeg flytte inn i og møblere en sånn leilighet.
En jente på Instagram med øyne omkranset av lange øyenvipper viser meg en plantegrønn sofa i kordfløyel med lagringsplass i setene. Her vil skiene jeg nesten fikk tak i forrige vinter få mye bedre plass. Naboer vil stå med spader og grave ut innbrøytede biler mens jeg og blåswixen fyker forbi. Jeg ser for meg hvordan øyenvippene til jenta strekker seg gjennom byen og hele veien opp til Ullevål Hageby der mødrene omfavnes av kåper vevet i lammeull, fedrene trener til maraton og alle barna er langrennstalenter.
Det er så mange ting jeg ikke har som skal bli mine, og i mitt blomstrende samspill med tingene blir leiligheten åsted for pollinering. Her vil jeg gjenfødes på kordfløyel med ski på beina. Her skal jeg aldri ligge fastfrosset i horisontal positur, viljeløs i bratte bakker. Så når jeg endelig står der, alene og kald i østmarka et sted, skiene under meg, begge hendene opptatt med å gripe om hver sin stav. Da vil det være så selvfølgelig. Fremdrift fordrer hender som strekker seg mot noe de ikke holder.
— Marie Vallestad
Marie Vallestad (f. 1991) har bakgrunn som kunstner, kurator og formidler. Teksten er en del av et pågående samarbeid mellom Vallestad og Kranstad, der Vallestads tekstunivers springer ut av Kranstads visuelle praksis.
____________
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram