Galleri Haaken

Elvelandskap i april
Halvard Haugerud, 2023
26 x 41 cm

Hesten, blomstervasen, frukten, vannet, byen. Halvard Haugeruds bilder har en grammatikk som er bygget rundt repetisjonen som språkform. Det være seg i det figurative eller fargespesifikke flatearbeidet, hos Haugerud blir figurasjon og suggesjon del av det samme skjema. De produserer og reproduserer virkelighet gjennom kunsterfaringen som speilingsgrep. Men man suggereres ikke bare inn i noe, man suggereres også ut av alt annet. Tiden, som estetikkfilosof Gotthold Ephraim Lessing har lært oss, har som kjent ingen tilstedeværelse i maleriet; litteraturen beskjeftiger seg med tid, maleriet med rom. Ingen teoretisk dikotomi kunne vært Haugeruds bilder mer fremmed. Det er, først og fremst, tid bildene hans handler om. Eller; det er tiden det tar å male. Det er tiden maleriet vokser ut av, selve stoffet som formvilje forutsettes av. Halvard Haugeruds nye bilder på Galleri Haaken kan samtidig syntes å protestere mot en slik anskuelse. Dette er malerier som forsker i det fortrolige. Jeg har sett dette før. Og det er hele poenget; vi pløyer i den samme furen.

Det finnes i så måte en strukturlikhet i Haugeruds malerier. De er i, og av, den samme verden. Men som arkiver over visuell erfaring er de på ingen måte nostalgidokumenter eller formelprodukter. Tvert imot tviler hvert eneste motiv, med sin forholdsvis beskjedne størrelse, på forbindelsen mellom sitt opphav og sin estetiske reproduksjon. De har tvilen bygget inn i seg som et både produktivt og porøst premiss. Den kjølige intensiteten i dem flykter aldri fra oppløsningen som mulighet – tiden sitrer i alle disse bildene som visuelle symptomer. Men det er denne tvilen man tilgir i kunsterfaringen, for kunstverket søker alltid etter å tette gapene mellom seg selv og verden, kompensere for det tilsynelatende mangelfulle ved verket som virkelighetsform. At kunsten nettopp famler i forsøket på å gjøre verden virkelig igjen. Kunstverket fyller disse rommene gjennom følelsen, ikke fornuften. Motivene, så å si, motiverer tingene i dem, henter dem ut av verden for, dermed, å gi oss verden tilbake.
Bildene på Galleri Haaken brytes mot større og mindre sammenhenger, kunst- så vel som minnesmessige. Maleriene maler seg inn i sin egen mediehistorie. Haugeruds stilleben har noe av konsentrasjonen til Juan Sánchez Cotán, men de er mer maling enn tradisjonell nature morte. De slåss med sin egne evne til å synliggjøre, denne vibrasjonen i det visuelle fikseringsarbeidet, tiden i maleriet. Det er derfor ikke bare bilder om overflate, synserfaring som sådan. Men hvordan tiden alltid arbeider imot denne. Malehandlingen som oppmerksomhetsarbeid. Disse bildene insisterer på gradvis betraktning og inspeksjon. Sakte kunst. Haugerud bremser blikket, marinerer billedrommet og tingene i det med en gåtefull, nærmest mystisk tekstur av tid. Stillhetsladningen i tablåene vi møter hos Galleri Haaken har noe av Jean-Baptiste-Siméon Chardins sølvklare forenklingskraft. Den spiselige fargen i et par pærer på et bord. Hånd, øye, verden. Reprodusert sansning som er åpen mot gjentakelsen, gjenkjennelighet, taktilitet.

Men det er også kunstverket som et system av samtaler. George Stubbs’ hester, khakibeige Corot-enger, Constable-skyer, hele rokokko-retorikken presset inn i forholdet mellom en rosa blomst og en pastellturkis vase; lysstolper langs bilveien kan påkalle en endeløs rekke med korsfestelsesscener; gatelykter, nabolag, Thaulow i åpent vindu; Haugeruds epler, som er mer Courbet enn Cézanne; Zurbaráns sitroner – kunsthistoriens deiligste sitrusfrukt. Som var de skandinaviske versjoner av spanske bodegon: partikulære objekter nakne mot et monokromatisk, åpent felt. Helt lydløst henter Haugeruds malerier inn disse intervisuelle korrespondansene. I et bilde av en blå kopp ser man Giorgio Morandi transportert til 1600-tallets Sevilla. Haugeruds kunstnerskap har hele kunsthistorien i ryggen.

Men Haugeruds malerier har ikke referansen som utgangspunkt. Bildene vokser ut av den spesifisiteten som er det personlige landskapets. Han pløyer, som poeten Pindar sier, alltid i samme fure – «og hele jordet bølger». Disse jordene, speilingene, og fargene er Indre Østfolds, men de blør også ut av sine spesifikke barndomsmarkører, og inn i et slags Barbizon-aktig vokabular av kollektiv visuell retensjon. Måten Haugeruds bilder beveger seg; inn i alt jeg husker, inn i alt jeg har sett. Det gjelder kunsten og livet, uten forskjell.

Simen K. Nielsen

Til listen over alle omtalte utstillinger