Galleri Haaken

Espen Dietrichson - Nightsculpture

11/5 - 15/6  2024

Espen Dietrichson
Espen Dietrichson, Nightsculpture #11, ink wash on paper, 2024, 134,5 x 102 cm

Nightsculpture #11, ink wash on paper
Espen Dietrichson, 2024
134,5 x 102 cm

Espen Dietrichson: Installation view 1, 2024
Espen Dietrichson: installation view 2, 2024
Espen Dietrichson: Installation view 3, 2024
Espen Dietrichson: Installation view 4, 2024
Espen Dietrichson: Installation view 5, 2024
Espen Dietrichson: Installation view 6, 2024
Espen Dietrichson: Nightsculpture #12, ink wash on paper, 2024, 134,5 x 102 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #10, ink wash on paper, 2024, 134,5 x 102 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #1, 2023, 47x60 x 39 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #1, 2023, 47x60 x 39 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #1, 2023, 47x60 x 39 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #1, 2023, 47x60 x 39 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #13, 2024, 129 x 102 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #14, ink wash on paper, 2024, 129 x 102 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #15, ink wash on paper, 2024, 129 x 102 cm
Espen Dietrichson: Soundweaver, bronze, 2024, 68x85 x 68 cm
Espen Dietrichson: Soundweaver, bronze, 2024, 68x85 x 68 cm
Espen Dietrichson: Soundweaver, bronze, 2024, 68x85 x 68 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #9, silverpoint, 2024, 72 x 54,5 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #7, silverpoint, 2024, 72 x 54,5 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #8, silverpoint, 2024, 72 x 54,5 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #2, 2023, 34x26 x 26 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #2, 2023, 34x26 x 26 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #2, 2023, 34x26 x 26 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #1, silk screen, 2023, 147 x 113 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #2, silk screen, 2023, 131 x 113 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #3, silk screen, 2023, 128 x 113 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #4, silk screen, 2023, 149 x 113 cm
Espen Dietrichson: Nightsculpture #5, silk screen, 2023, 143 x 113 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #3, 2023, 86x41 x 42 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #3, 2023, 86x41 x 42 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #3, 2023, 86x41 x 42 cm
Espen Dietrichson: Soft Mirror #3, 2023, 86x41 x 42 cm
Espen Dietrichson: Covers, bronze, 2024, 33x16 x 18 cm
Espen Dietrichson: Covers, bronze, 2024, 33x16 x 18 cm
Espen Dietrichson: Covers, bronze, 2024, 33x16 x 18 cm

Tyngde har blitt et av temaene til Espen Dietrichson. Enten det er stålet og bronsen i skulpturen eller soliditeten i brutalistiske betongarbeider; han arbeider med tunge materialer, vekten av ting. Men alltid med en bevissthet om letthet som tyngdens nødvendige motsetning. Fremtredelse og tilbaketrekning. I «Nightsculpture», Dietrichsons utstilling med nye verk på Galleri Haaken, har han aldri stått nærmere det skulpturelle prosjektet.

Det skulpturelle er selve grammatikken i Dietrichsons formgivningsarbeid. Bygningsmassene drar man kjensel på; måten stålet og bronsen bøyer seg for sine egne lover, sin egen autoritet. Å være skulptur; Dietrichson tilhører den gruppen kunstnere som alltid graver i sin egen poetikk, tvinger den til stadig mer presise, stadig mer definerte prinsipper. I silketrykkene på Galleri Haaken ser vi arkitekturen oppheves til en art idéer, som ser vi de platonske prototypene i prosessen med å virkeliggjøres til en fysisk, konkret kropp. Men her reversert; Dietrichson oppløser funksjonsfelleskapet mellom de ulike kroppene, abstraherer de inn i selvtilstrekkelig geometrisk meningsdannelse. Han forskyver det arkitektoniske inn det skulpturale. Eller sagt på annen måte: De er skulpturer. Denne forvandlingen, åpningen mot tidsbegrepet selv, innebærer tap av sosial praksis, grunnleggende grensesnitt og definerte funksjonsformer. Tilbake får vi tingen, objektet, løsrevet og fritt i hva filosofen Martin Heidegger ville kalt dens «at-væren» – i motsetning til dens «hva-væren». At dette finnes, som form, som gjenstand, overbyr det faktum at det skulle ha et oppdrag, en innholdsbeskrivelse. Som slipper Dietrichson byggverkene, lik brevduer, fri etter lange liv i funksjonerte, forklarte omgangsformer. Plus ultra; nå kan de fly videre.

Dietrichsons arbeider, til tross for fraværet av menneskelige referanser, drives av en slik empatisk, eller snarere formempatisk vilje. En vilje til å være i formen. I bildene, som i blekklaveringene og silverpoint-verkene, brytes det massive mot en annen, mykere måte å se verden på. Også her dirigerer Dietrichson samspillet mellom soliditeten i motivet, og lettheten i representasjonsformen – de to balanserer forsiktig rundt hverandre, da som i dans, nå som i spenning. Blekklaveringene har denne kvaliteten som medium; å ta på formen. Den ikonografiske overføringen mellom de ulike mediene Dietrichson utforsker, tester seg mot dem, og de igjen drives mot å forske i sine interne forskjeller og likheter. Denne mediemeditasjonen manifesterer seg i hele spekteret av Dietrichsons arbeider. Silverpoint-arbeidene blir også en portal mot tegningen som historisk markeringsdisiplin; teknikker går inn og ut av bevisstheten. Men de kan hentes opp igjen, revitaliseres og reaktualiseres, skapes på nytt. Silverpoint blir hos Dietrichson mindre et møte med objektet enn selve den avtegningen av lyset som prosessen kretser inn. Selve lysrommet.
Denne spennvidden strekker seg fra skulpturens analoge, taktile og frem for alt tunge tilstedeværelse, til silketrykkene og de arkitektoniske collagenes vektløse digitale uttrykk; den verdensopplevelsen Dietrichson beskriver i disse bildene fanger også skjermvirkeligheten som erfaringserstatning. Skjermens grensesnitt utgjør i stadig større grad realitetsprinsippet for 2024-mennesket. Flaten er formen virkeligheten har. Her forankres også Dietrichsons prosjekt inn i forlengelsen og revitaliseringen av en slags høymodernistisk formkontekst. Bildene brytes mot sine egne begrensninger og materielle uttrykk.

Kunst kommer fra annen kunst. Selv om et navn som Constantin Brâncuși skjuler seg i spillet mellom de konsentrerte kurvene og buene i Dietrichsons skulpturer, er særlig Richard Serras arbeid en usynlig samtalepartner i «Nightsculpture»: Tetthet, vekt, og monumentalitet var Serras valuta, og Dietrichson viser en beslektet vilje til å tenke mediet, først og fremst. Mediet, mer enn noe annet. Det er ikke i metafor eller psykologisk konsentrasjon de begge finner, og i Serras tilfelle, som gikk bort den 26 mars i år, fant, sin retorikk, men snarere i objektets forhold til tid og prosess, til materialitet og sin strukturelle logikk. Å alltid presse språket ned mot sitt materielle nullpunkt.

I «Nightsculpture» skyver Espen Dietrichson sitt formprosjekt mot det stadig mer essensielle. Mot et stadig mer presist vokabular. Mot det som alltid er veien videre. Dette estetiske identitetsarbeidet, selve formens forhandlingsrom, er ikke så mye en reise mot den kunstneriske drømmen om fullstendig kontroll, som erkjennelsen av en uendelig oppgave.

Simen K. Nielsen

_______________________________________________________


Density and heaviness have become artistic themes in Espen Dietrichson’s work. Whether it's the steel and bronze of sculpture or the solidity of brutalist concrete; he works with heavy materials, the weight of things. But always with an awareness of lightness as the necessary counterpart to gravity. Emergence and withdrawal. In "Nightsculpture," Dietrichson's exhibition of new works at Galleri Haaken, he has never been closer to the sculptural qualities and the sculptural impetus of his oeuvre.

The sculptural is the grammar of Dietrichson's work. One recognizes the building masses. The way steel and bronze bend and submit to their own authority – the coils and curvatures of law. To be sculpture; Dietrichson belongs to that group of artists who always delve deeper into their own poetics, forcing it into ever more precise, ever more defined principles. In the silk screen prints at Galleri Haaken, we see architecture elevated to a kind of idea, as if we’re seeing its Platonic prototypes in the process of being realized into physical, concrete bodies. But here in reverse; Dietrichson dissolves the shared functionality of the different bodies, abstracting them into self-sufficient geometric formations of meaning. He drives the architectural into the realm of sculpture. Or, in other words: They are sculptures. This transformation, this opening up towards the metamorphosis of things, and thereby the concept of time itself, entails the loss of social practice, fundamental interface, and defined functional forms. What remains is the thing, the object, detached and free, in the world, or in what the philosopher Martin Heidegger would call its "being-there", dasein – as opposed to its "what-being." That this exists, as form, as object, overrides the fact that it should have a mission, a description of content or purpose. Dietrichson releases the structures, like carrier pigeons, liberated after long lives as parts of functional social form. Plus ultra; to work toward

Despite the absence of human references, Dietrichson's works are driven by such an empathetic, humanist will to form. A will to be in the form. In the images, as in the ink washes and silverpoint works, the massive and dense are juxtaposed against a softer way of seeing the world. Here too, Dietrichson directs the interplay between the solidity of the motif and the lightness of the representational form – the two delicately balance around each other, now as in dance, then as in tension. The ink washes have just this quality of medium; to touch the form. The iconographic transfer between the various media Dietrichson explores is tested against each of them, researching their internal differences and similarities. This meditation on media manifests across the entire spectrum of Dietrichson's works. The silverpoint works also become a gateway to drawing as a historically marked discipline; techniques enter and exit consciousness. But they can be picked up again, revitalized and reactualized, created anew. Silverpoint becomes in Dietrichson's hands less a meeting with the object than the very delineation of light, circumscribed by the process. The very space of light itself.

This spectrum stretches from the analogue, tactile, and above all heavy presence of sculpture, to the weightless digital expressions of the silk screens and architectural collages; the world aesthetic Dietrichson describes in these images also captures the new reality of screen-living as a substitute for experience. The screen interface increasingly constitutes the reality principle for 2024 Man. Flatness has become the shape of reality. Here Dietrichson's project is also anchored in the extension and revitalization of a kind of high modernist context of form. The images push and plunge against their own material limitations.

Art grows out of art. Although a name like Constantin Brâncuși lingers in the interplay between the concentrated curves and arches in Dietrichson's sculptures, the work of the late Richard Serra especially is an invisible conversation partner in Nightsculpture: Density, weight, and monumentality were Serra's currencies, and Dietrichson shows a related willingness to think with the medium, first and foremost – the medium, more than anything else. It is not in metaphor or psychological concentration they both find, or in Serra's case, who passed away on March 26 of this year, found, their rhetoric, but rather in the object's relationship to time and process, to materiality and its structural logic – the necessary act of always stripping language down to its bare minimum.

In "Nightsculpture," Espen Dietrichson spurs his formal poetics towards an ever more essential state of being, an ever more precise grammar; towards what is always a way forward. This aesthetic identity work, the very space of formal negotiation, is not so much a journey towards an artistic vision of complete control as the realization of its never-ending task.

Simen K. Nielsen
_______________________________________________________

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Tuesday - Friday 12 - 17
Saturday 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei