Galleri Haaken

Embodiment
Ida Lorentzen, 2024
120 x 150 cm

I et av sine viktigste dikt, In Memoriam, skriver den engelske poeten Alfred Lord Tennyson om hvordan

I sometimes hold it half a sin
To put in words the grief I feel;
For words, like Nature, half reveal
And half conceal the Soul within,

og sier dermed noe sant om forholdet mellom ord og verden, skrift og virkelighet. Spenningen mellom tilsløring og avsløring er bygget inn språket; ordene skjuler ofte like mye som de opplyser. Å si noe er samtidig å ikke si noe annet. Kunstverket tåkelegger og åpenbarer i den samme gesten.

Ida Lorentzen nye malerier på Galleri Haaken returnerer til den verdenen av rom som vi ikke bare har blitt kjent med under utstillingen i 2017 Interior Reflections, men gjennom et helt kunstnerskap. Interiørene vedvarer, men vi møter i disse bildene helt nye mysterier i det helt kjente, det nesten altfor fortrolige.

In Memoriam blir for så vidt også et passende epitaf over disse rommene og interiørene; Ida Lorentzens billedarkitektur kan på et vis sammenfattes i forsøket på å gjenreise rommene rundt oss, de rommene og veggene som velter når menneskene vi en gang delte dem med forsvinner. Stillheten i dem er stillheten etterpå.

Men Lorentzens malerier har langt på vei fungert som meditasjoner over grunnbetingelsen vi møtte hos Tennyson; forholdet mellom verket og verden, som problematiserte maleriene deres egen visualiseringsevne og presisjon. Det er derfor vi er like opptatt av hva som er bak døren, rundt veggen, utenfor vinduet i Lorentzens rom. Men utfordringen disse bildene gir oss er å finne tingene, stedene selv, tilstrekkelig mirakuløse; disse maleriene forstår at symbolet, referansen, og allegorien er overflødige figurer i menneskelig fascinasjonskraft. Det kan være overveldende å forstå at rommene, stedene, tingene og rammene som helt fysisk finnes rundt oss og som betinger livene og bevegelsene våre er virkelige. At også disse kan oppleves, betraktes, gjøres til gjenstand. Men de er, også, venterom – slik livserfaringen dypest sett er venting som værensform.

Man har i forbindelse med Lorentzen snakket mye om Vilhelm Hammershøi, maleren Lorentzen møtte første gang på Prins Eugens Waldermarsudde i 1976 og som gav henne hva hun har kalt en «åndelig plattform». Men hennes måte å tenke på gjennom maleriet, gjennom bordet, stolen, vindussprossen, løfter henne inn i større sammenhenger, og gjør at en avstemt maler som Morandi må nevnes i samme åndedrag; eller den lydløse ladningen i Edward Hoppers interiører; de sterkeste og viktigste stillhetene i 1900-talls-maleriet.
Men vi ser ikke bare en stol mot en vegg, et skrivebord mot et vindusbånd, men linjer mot linjer, farger mot farger, figurasjoner som tester seg mot abstraksjoner – forhold som introduseres, balanseres og som, kan hende, minner om verden. Bildene selv blir som minner i Lorentzens motivkrets. Selv om de er sett og erfart blir de ikke så mye personlige som kollektive erindringsrom, som husker de – på våre vegne – noe vi trodde vi hadde glemt; å åpne mot noe som samtidig forblir lukket.

Klassisk gresk filosofi opererte med begrepet om «aletheia» (ἀλήθεια); avsløring, avdekking, tilkjennegjøringen av sannhet. Den langt senere tyske filosofen Martin Heidegger plukket opp dette konseptet og plasserte det i hva vi kunne kalle sannhetens forkammer; for Heidegger ble «aletheia» en type «uskjulthet» (Unverborgenheit). Ida Lorentzens malerier presenterer disse åpningene mot noe nesten-faktisk, mot noe som – muligens – foreligger; skygger kastes inn og ut av billedflaten, vi aner byggverk, utsikter som er halvfremkalte bak vinduet, avglans da i et speil, nå i en gåte.

Rikheten i disse rommene er også forankret i et estetisk perspektiv; det kunsthistoriske spennet i Lorentzens bilder presser hollandsk 1600-talls stilleben og amerikansk 1980-talls-realisme inn i det samme skjema. Bildene balanserer det tilforlatelige og tvetydige, de tvinger betrakteren til å akseptere det uavklarte som poetisk premiss. Ida Lorentzens nye malerier på Galleri Haaken er sett vel så mye med et indre, som et ytre øye. De er mindre rom enn de er metaforer for rom. De er bilder om lysets logiske virkning på farger og flater. De er summen av spenningspunkter, to-dimensjonale, maleri. I et kunstnerskap som har gjort konsistens til sitt eget tema evner de små, ofte uunnselige forskyvningene i Lorentzens malerier å produsere sitt helt særegne drama.

Den uavklarte, levende spenningen mellom ytre og indre rom speiler også den mellom de materielle og mentale. Ida Lorentzen bilder antyder den alltid vedvarende problemstillingen, eller snarere mysteriet, om mennesket og verden må forbli adskilte størrelser eller om de kan være en og det samme. Om forening er mulig, om ikke annet enn i kunsterfaringen. Denne tomheten i Lorentzens bilder defineres derfor fremfor alt av en talende taushet. Den fyller disse rommene med den intense formen for nærvær som kun fraværet kan gi. Man må forbli i uensartetheten i disse bildene. Som kunsthistoriker Bente Scavenius en gang skrev om Lorentzens malerier: «Entydige bliver de ikke».

I den grad Lorentzens prosjekt har vært drevet av en lengsel etter å synliggjøre det usynlige i tingene, å oversette virkelighetens magi til maleri, står hun også i tradisjonen til et metafysisk maleri. Det suggererende fraværet i denne kunsten peker også ¬– kanskje – hen mot et mystisk, nesten apofatisk fromhetsrom – den skjulte guden; lyset gjennom vinduet. Den varme kjøligheten i disse bildene er mottakelig, den bærer noe nakent og renhetsnært i seg. Men nettopp nært, ikke identisk. De milde, minutiøse diskrepansene hos Lorentzen aktiverer og pulserer i den glipen som alltid finnes mellom verk og verden. I House of Protection møter vi nærheten som metode – at ord og ting, språk og virkelighet bare nesten overlapper, nesten dekker hverandre. Rommene blir relieffer, skråblikk som tvinger oss til å se – på bildene, på verden – to ganger.

Får man parafrasere Tomas Tranströmer så finnes det i Ida Lorentzens bilder rom bakom rom uendelig. Rommene blir de ytre og de indre på samme måte som vi befinner oss både i og utenfor dem. Ida Lorentzens bilder, som kan virke så gjenkjennelige og tilforlatelige, er like mye grenselandets og terskelens poesi. De kan beskytte oss som betraktere, men tvinger oss likevel ut igjen, slik at vi, nå og da, får muligheten til å komme tilbake.


Simen K. Nielsen

________________________________________________________


In one of his most important poems, In Memoriam, the English poet Alfred Lord Tennyson describes how

I sometimes hold it half a sin
To put in words the grief I feel;
For words, like Nature, half reveal
And half conceal the Soul within,

and thus says something true about the relationship between words and the world, writing and reality. The tension between veiling and disclosure is built into language; words often conceal as much as they reveal. To say something is simultaneously not to say something else. The artwork both obscures and proclaims in the same gesture.

Ida Lorentzen's new paintings at Galleri Haaken return to the world of spaces that we not only became familiar with during the exhibition in 2017, "Interior Reflections," but throughout her entire artistic career. The interiors persist, but in these images, we encounter entirely new mysteries in the entirely familiar, the almost overly intimate.

In Memoriam, to some extent, also becomes a fitting epitaph for these rooms and interiors; Ida Lorentzen's visual architecture can be summarized in the attempt to reconstruct the rooms around us, the rooms and walls that collapse when the people we once shared them with disappear. Their silence is the silence afterwards.

However, Lorentzen's paintings have largely functioned as meditations on the fundamental condition we encountered with Tennyson; the relationship between the work and the world, as if the paintings problematize their own precision and ability to visualize. That's why we are just as concerned about what is behind the door, around the wall, outside the window in Lorentzen's rooms. But the challenge these paintings present is to find things, places themselves, sufficiently miraculous; these paintings understand that the symbol, the reference, and the allegory are superfluous figures in the realm of human fantasy. It can in fact be overwhelming to understand that the rooms, places, things, and frames that physically exist around us and determine our lives and movements are real – that these, too, can be experienced, observed, made factual. But they are also waiting rooms – just as life is fundamentally a form of waiting.

In connection with Lorentzen, much has been said about Vilhelm Hammershøi, the painter Lorentzen first met at Prins Eugens Waldermarsudde in 1976 and who gave her what she has called a "spiritual platform." But her way of thinking through painting, through the table, the chair, the window mullion, elevates her into larger contexts, making a nuanced painter like Morandi a meaning reference; or the silent charge in Edward Hopper's interiors – the most important silences in 20th-century painting.

Yet we don't just see a chair against a wall, a desk against a window ledge, but lines against lines, colours against colours, figurations testing themselves against abstractions – relationships that are introduced, balanced, and that, perhaps, remind us of the world. The images themselves become like memories in Lorentzen's iconography. Even though they are seen and experienced, they don't become so much personal as collective spaces of memory, as if they remember, on our behalf, something we thought we had forgotten; to remain open towards something that remains simultaneously closed.

Classical Greek philosophy employed the concept of "aletheia" (ἀλήθεια); disclosure, uncovering, the revelation of truth. The much later German philosopher Martin Heidegger picked up this concept and placed it in what we could call the antechamber of truth; for Heidegger, "aletheia" became a type of "unconcealment" (Unverborgenheit). Ida Lorentzen's paintings present these openings towards something almost factual, towards something that – possibly – exists; shadows are cast in and out of the picture plane, we sense structures, half-revealed vistas behind the window, reflections in a mirror, in a riddle.

The richness of these rooms is also rooted in an aesthetic; the art historical span in Lorentzen's images pushes Dutch 17th-century still-life and American 1980s realism into the same space. The images balance the seemingly ordinary and ambiguous, forcing the viewer to accept the unresolved as a poetic premise. Ida Lorentzen's new paintings at Galleri Haaken are seen just as much with an inner as an outer eye. They are less rooms than metaphors for rooms. They are images about the logical effect of light on colours and surfaces. They are the sum of focal points, two-dimensional, they are painting. In an artistic career that has made consistency its own subject, the small, often inconspicuous shifts in Lorentzen's paintings manage to produce their own unique drama.

The unresolved, living tension between outer and inner spaces also reflects that between the material and the mental. Ida Lorentzen's images suggest the perennial issue, or rather the mystery, of whether humanity and the world must remain separate entities or whether they can be one and the same – of whether union is possible, if only in the art experience. The emptiness in Lorentzen's images is defined above all by a speaking silence. It fills these rooms with the intense form of presence that only absence can provide. One must accept the incertitude of these images. As art historian Bente Scavenius once wrote about Lorentzen's paintings: "Unambiguous is something they’ll never be.”

To the extent that Lorentzen's project has been driven by a longing to make the invisible quality of things visible, to translate the magic of reality into painting, she is also in the tradition of metaphysical painting. The suggestive absence in this art also points – perhaps – towards a mystical, almost apophatic space of devotion, the hidden god; the light through the window. The warm coolness in these images is receptive, it carries something naked and close to purity in itself. But precisely close, not identical. Lorentzen's gentle, meticulous discrepancies activate and pulse in the gap that always exists between work and world. In “House of Protection”, we encounter closeness as method – that words and things, language and reality only almost overlap, only almost conflate. The rooms become reliefs, perspectives that force us to see – at the pictures, at the world – twice.

If one may paraphrase Tomas Tranströmer, there are in Ida Lorentzen’s images, one vault after another, endlessly opening. These rooms become both external and internal in the same way as we find ourselves both inside and outside them. Ida Lorentzen's paintings, which may seem so recognizable and unassuming, are just as much the poetry of the borderland and the threshold. They can protect us as viewers but still force us out, so that we, now and then, are granted the opportunity to return.

Simen K. Nielsen


________________________________________________________

Til listen over alle omtalte utstillinger