Galleri Haaken

Buttons unbuttoned and empty plates
Munan Øvrelid, 2023
200 x 220 cm

Munan Øvrelid’s work is about painting – one at the time. That is enough. After two and a half years, he returns to Galleri Haaken with six new paintings which re-opens one of the most distinctive pictorial spaces in contemporary art. Literally. The space of Munan Øvrelid’s work is that of painting. In these six images, he continues his singular search into the possible and impossible of the pictorial realm. Exposition slips into silence. Øvrelid keeps exploring, almost researching, the logic of flatness and depth. Light plunges into darkness; the most illuminated darkness of modern Norwegian painting.
Øvrelid cements an iconography he has made entirely his own. Consequently, his motifs invoke familiar objects – the tapestry, the melon, still-life, war. These are built into Øvrelid’s vocabulary, picture after picture they constitute a material mythology of signs.
Øvrelid’s canvases are a machinery of illusion; illusions within illusions, boxes within boxes. You will hallucinate and daydream inside these works, reconsider truths and the trustworthiness of vision, revel in surface and mirage – this is fata morgana painting.
Perspective is the principal technology of illusion in the history of art, and painting its chief expression. But in the contemporary erosion and relativization of truths, where perspective is the god of subjectivity, these paintings could be said to herald the possibility of endless entropy. At the same time, these are strategies of visual seduction. Øvrelid seduces the eye, guides it into the image, only to confound and enthrall it in fantasies of art historical vision. It is beguiling yet disconcerting; Huis-clos art.
Øvrelid’s work pits reality against representation. Things against symbols. Flatness against space. The results are phantasmagorias of form; one reference metamorphoses into another; imagery invades imagery; canons of art history unite and collide. Titian, and renaissance power painting blend with Brueghel, Dutch baroque, and still life. Giovanni Bellini and Franciscan mysticism commingle with Claude Lorrain, Arcadia and the agnus dei. However, Øvrelid is not interested in figuration as a language of authority or patterns of pictorial purpose. It is each brushstroke, each painting. Nothing more. For Øvrelid, the history of art is not a site of aesthetic conflict or canonical statements. Rather, it is art history as archive – a repository through which to think, to respond, to paint.
We recognize familiar attributes of Øvrelid’s work: the stick, the tree, head garments, clothes, melons. These are supplied by further elements – animals, objects, icons of art history. The sunflowers of Van Gogh unfold on the wind at the front of a t-shirt; John the Evangelist at Patmos arches over a Venus de Milo, who in turn guards the bridge into a Friedrich-like landscape, in which two pilgrims head toward a chapel in the woods. Øvrelid stages a constant vision of the uncanny.
Still, this is not the domain of language and narrative but a world of the eye. Øvrelid’s paintings are not to be explained but experienced. They resist and eclipse the delineation of ekphrasis.
The relationship between repetition and variation characterizes Øvrelid’s latest work. War and worlds meet the silence afterwards – such as in the two versions of The Generals Fear of Close Combat. But in the slaughterhouse of battle scenes we encounter, in brief moments, glimpses of another state, behind and above the bloodshed. A world after the war. Two doves share a second of solace over the savagery of the St. Bartholomew’s Day Massacre, the night to the 24th of August, 1572. A half-eaten, half-squashed slice of birthday cake the only reminder of wedding vivacity. Its candlelight hovers hazardously by the canvas. Blink, and the world is on fire.
The work of Øvrelid’s images is to make us address this space. An artwork needs to and should compel the act of vision. At the very least: To always look twice.
Øvrelid re-makes and re-envisions the world and painting itself as a set of pictorial possibilities, and thereby brings it back to us as new and reformed reality. The tactile may be as unfathomable as the intangible.
And a painting is always enoug

- Simen K. Nielsen



Hvert strøk, hvert bilde

Munan Øvrelid maler. Et bilde, og et til. Det er nok. Etter to og et halvt år er han tilbake på Galleri Haaken med nye malerier som gjenåpner et av de mest særegne kunstneriske rommene i norsk samtidskunst. Rommet i Munan Øvrelids bilder er, i bokstavelig forstand, maleriets. Gjennom de seks nye verkene som nå vises fortsetter han sin eiendommelige iscenesettelse av det mulige og det umulige. I bildene kollapser forklaringskraft mot det språkløse. Forskningen i flatens og billedrommets logikk er en beveggrunn i Øvrelids kunstnerskap. Lyset styrter ned i mørket; det lyseste mørket i moderne norsk maleri.
Øvrelid har utviklet en ikonografi som er fullstendig hans egen. Følgelig utforsker motivene gjenkjennelige objekter – melonen, billedveven, stillebenet, krigen. Disse bygges inn i Øvrelids stadige bevegelse mot en slags malerisk mytologi.
Men disse bildene er et også illusjonsmaskineri – en illusjon i en illusjon; Øvrelids nærmest systematiske tilnærming flyter over i det hypnotiske. Du kan se syner i denne kunsten, omformulere alle sannheter, snu alt på hodet; Fata morgana-maleri.
Som illusjonsteknologi er sentralperspektivet kunsthistoriens viktigste, og maleriet dets dronningmedium. Men i sannhetsøkonomiens kontemporære børskrakk bærer disse bildene en mulig beskjed, eller trussel, om endeløs entropi. Øvrelid forfører blikket, fører det inn, for så å forvirre, nesten fange det i kunsthistoriske fantasier. Det er forledende, men også foruroligende. Betrakteren låses inn i betraktningen. Huis-clos kunst.
Øvrelids tablåer vender virkelighet og maleri mot hverandre. Ting mot symbol. Flate mot rom. Resultatet er fantasmagorier av form. En referanse rir på en annen, et motiv invaderer et annet; kunsthistoriens kanon allierer seg med og går til krig mot hverandre.
Tizian og renessansens maktikonografi støter mot Brueghel, nederlandsk barokk og nature morte; Giovanni Bellini og fransiskansk mystikk møter Claude Lorrain, Arcadia og offerlammet. Øvrelid er ikke interessert i mønstergyldig sammenheng eller figurasjon som autoritetsform. Det er hvert strøk, hvert bilde. Øvrelid bruker ikke kunsthistorien som noen markør for kanontilslutning eller konfliktmateriale. Men snarere som materialarkiv, et sted å tenke med, å være i maleriet.
Attributtene kjenner vi igjen: Pinnen, treet, hode- og klesplagget, melonen. Men disse utfylles av nye motiver – gjenstander, vesener, ikoniske kunstverk. Van Goghs solsikker vinker til oss fra en t-skjorte fanget av vinden. Evangelisten Johannes på Patmos hvelver over en Venus av Milo-torso, en portvokter til et Friedrich-aktig fantasilandskap som leder pilgrimer på vei mot et skogskapell. Fremmedgjøring og fortrolighet støter sammen i Øvrelids billedverden.
Men dette er ikke ordenes domene, men øyets. Øvrelids bilder skal erfares, ikke beskrives. Dette er malerier som overskrider ekfrasens innkretsningskunst.
Forholdet mellom variasjon og repetisjon blir et nytt tema i kunstnerskapet. Krig og verden som møter stillheten i etterkant. Som i de to versjonene av The Generals Fear of Close Combat. Men i slagmaleriets dødsteater finnes det mulige virkeligheter bak og over mørket. Et kosmos etter krigen. To duer har et intimt øyeblikk over bestialitetene under Bartholomeus-natten, 24. august 1572. En halvspist bursdagskake står igjen. Lyset flakker faretruende nært lerretet og skremmer selv med å sette fyr på hele verden.
Å tvinge oss til å være i denne virkeligheten er det viktigste ved Munan Øvrelids malerier. I kunstverket skal blikket betvinges, i synserfaringen skal det finnes en eller annen fordring. I det aller minste: forpliktelsen til å se to ganger.
Øvrelid gir oss det virkelige tilbake som maleriske muligheter. Og det konkrete kan være vel så ubegripelig som det immaterielle.
Et bilde er alltid nok.

- Simen K. Nielsen

Til listen over alle omtalte utstillinger