Galleri Haaken

Installation view 4
Aurora Passero, 2021

POETISK AKSJON
Tekst av Arve Rød

I Aurora Passeros tekstiler foregår en vedvarende prosess med å løse noen av kunstens ur-problemer: motiv versus bilde, form og format; farge, stoff og struktur; objekter og deres romlige omgivelser. Denne prosessen kommer til syne som monumentale tepper av flatvevd nylon som dekker vegger fra tak til gulv, eller som lange remser av tilsvarende materiale som bukter seg som slangeskinn over stålrør hengende i ulike høyder fra taket. I noen tilfeller er vevnadene formet som små, intimistiske komposisjoner der spillet med materialitet og visualitet utfolder seg i et mer fortettet format. Passeros variasjoner over det tekstile stoffet og vevens operasjoner er like deler tradisjonelt håndverk og eksperimenter med en standardisert apparatur og prosedyre, og en utforskning av hvorvidt de materielle overflatene også kan være meningsbærende som billedspråklige utsagn og tegn.

Noe av det interessante med veven som maskin er at den assosierer både til noe førmoderne og til teknologisk samtid. Tekstilvev er kjent fra neolittisk tid, og er sånn sett blant de eldste håndverk vi har. Senere ble tekstilproduksjonen en driver for den industrielle revolusjonen, og den over 200 år gamle jacquardvevens hullkort-system er i praksis verdens første datamaskin. Det komplekse maskineriet i slike vevkonstruksjoner gjør det mulig å arbeide over hele flaten samtidig, og åpner for vevnaden som en billedbyggende virksomhet på linje med maleriet. Det er slik vi også kjenner det fra de delene av tekstilkunsten som har tatt spranget fra brukskunst til såkalt «diskursiv praksis», med Hannah Ryggens politiske tablåer som det kanskje fremste eksemplet i moderne norsk kunsthistorie.

Passeros vevnader er gjort med lerretsbinding i en flatvev, en metode som ikke gir samme mulighet for komplekse mønstre eller utstrakt bildekomposisjon som en jacquard- eller oppstadvev. Enkelheten i lerretsbinding-teknikken medfører en begrensning i det materielle og visuelle repertoaret. De estetiske valgene ligger synlig i strukturen, i form av variasjon i tykkelsen på nylontrådene og det karakteristiske rutemønstret i flatveven, og åpninger eller revner som dannes av uvørne, nærmest ekspressivt uttrykksfulle mellomrom mellom innslagstrådene. Fargingen av teppene i store abstrakt-ekspresjonistiske fargefelt understreker og aksentuerer verkenes slektskap med maleriet – herunder naturligvis også vevnaden som lerretets søster eller bror. Fargen framhever blankheten i det syntetiske nylonstoffet, et moderne produkt som nettopp og først og fremst er overflate og uten dybde i tradisjonen. Materialvalget får en både estetisk, praktisk og diskursiv begrunnelse som kan lignes med postmoderne maleres affinitet for kjølige og industrielt framstilte underlag av plast og metall, som aluminium, pleksiglass og presenninger, som kunne opptre som buffer mot lerretets historiserende uttrykk.

Passeros vevnader blir et arbeid uten hemmeligheter. Det du ser er det du får. De løse renningene som henger som malingsdrypp ut av vevstrukturen, er en gest som demonstrativt legger apparaturens og prosessens indre fram i dagen. Som arbeid er teknikken tidkrevende og omstendelig nok; som estetisk produksjon er den uanstrengt og direkte.

Passero benytter begrepet «poetisk aksjon» i omtalen av eget arbeid. Det ligger en tvetydighet i begrepet som svarer til det motsetningsfulle i verkene som værende mellom tradisjon og modernitet, mellom brukskunst og diskursiv praksis, eller mellom bilde og skulptur – som Passero selv påpeker er enhver liggende tekstil formløs fram til den monteres, som maleri på veggen eller som skulptur i rommet. Aksjon kan bety både handling, arbeid og kamp. Ordlyden åpner både for en ambisjon om å ta plass i et estetisk hierarki, og en forståelse av verkene som dokumentasjon av et arbeid styrt av både rasjonelle og irrasjonelle valg.


______________


POETIC ACTION
Text by Arve Rød

In Aurora Passero's textiles there is an ongoing process of solving some of the primordial problems of art: motif versus image, form and format; colour, matter and texture; objects and their spatial surroundings. This process appears as monumental canvases in woven nylon, covering walls from floor to ceiling, or hanging as long strips, meandering like snakeskin over steel pipes hanging in different heights. In some cases the weaves are formed as small, intimate composi-tions where the material and visual play unfolds in a more compressed format. Passero's varia-tions of the fabric and the operations of the weave are equal parts traditional craft and experi-ments with a standardised apparatus and procedure, and an exploration of whether the material surfaces can also carry meaning as pictorial statements and signs.

One interesting aspect of the loom as machine is that it is associated both with something pre-modern and with contemporary technology. Textile weaving is known from Neolithic times, and is in this respect one of our oldest crafts. Textile production would later be a driver of the indus-trial revolution, and the more than 200 year old punched card system of the Jacquard loom is practically the worlds first computer. The complex machinery in these weaving constructions makes it possible to work across the entire surface at the same time, and opens the weave up as a pictorial activity in line with painting. This is also how we know certain textile art that has taken the leap from applied art to so-called “discursive practice”, with Hannah Ryggen's political tableaus as the foremost example in modern Norwegian art history.

Passero's weavings are made with a plain weave on a horizontal floor loom, a method that doesn't provide the same opportunity for complex patterns or extensive image composition as the jacquard or vertical loom. The simplicity of the plain weave limits the material and visual repertoire. The aesthetic decisions are visible in the structure, as variations in the thickness of the nylon threads and the characteristic grid pattern of the weave, and openings or tears created by reckless, almost expressive gaps between the weft threads. Applying large abstract-expressionist colour fields to the textiles emphasises and accentuates the works kinship with the painting - including, of course, the weave as the sister or brother of the canvas. The colour high-lights the glossiness of the synthetic nylon, which is precisely this; a modern product that is all surface and without depth in tradition. The choice of material is given aesthetic, practical and discursive justifications that can be compared to the postmodern painter's affinity for cool and industrially manufactured bases made of plastics and metals such as aluminium, acrylic glass and tarpaulins, and that could act as a buffer against the historicised expression of the canvas.

Passero's weaves become works without secrets. What you see is what you get. The loose warps that hang like paint drips from the textile structure, is a gesture that demonstratively brings out the interior of the tool and the process. The technique is time consuming and elabo-rate as labour, but as aesthetic production it is effortless and direct.

Passero describes her work with the term “poetic action”. The concept contains an ambivalence that corresponds with the contradictions within the works as lying between tradition and mo-dernity, applied art and discursive practice, or between painting and sculpture. As Passero her-self points out, any textile remains formless until it is mounted, as a painting on the wall or a sculpture in the space. Action can mean simply to act, work and struggle. The term opens up both for an ambition to take a place in an aesthetic hierarchy, and an understanding of the works as documentation of a process that is guided by both rational and intuitive decisions.

Til listen over alle omtalte utstillinger