Galleri Haaken

Kollektivutstilling

14/3 - 7/4  2002

Nicolas de Staël
Yuri Kuper
Serge Poliakoff
Nicolas de Staël, Méditeranée, 1954, 96 x 145 cm

Méditeranée
Nicolas de Staël, 1954
96 x 145 cm

Yuri Kuper: Couteau de palette, 1990, 200 x 200 cm
Nicolas de Staël: Marine au Cap, 1954, 88 x 129 cm
Nicolas de Staël: Composition, 1950, 81 x 116 cm
Serge Poliakoff: Composition, 1960, 130 x 97 cm
Serge Poliakoff: Composition, 1958, 60 x 73 cm

NICOLAS DE STAËL
Av magister Haaken A. Christensen

"Ecole de Paris" , i sannhet et underlig og mangetydig begrep.
I videste forstand omfatter skolen enhver maler av noen betydning som har oppholdt seg og arbeidet i Paris, i snevreste forstand kun de malere som uomtvistelig har mottatt impulser fra fransk kunst , fjern eller nær i tid .
Når det gjelder de tre kunstnerer som denne utstilling omfatter hersker det ingen tvil: de har alle arbeidet og levet i Paris, de har alle suget inn denne spesielle og sugerende atmosfære som er Paris egen, har alle lært av fortidens og samtidens mestere, det være seg i museumssalen eller ved personlig bekjentskap.

For Nicolas de Staëls vedkommende har vi en rekke uttalelser fra kunstneren selv om hva franske kunstnere har betydd for ham, fra Chardin, Corot og Courbet til Boudin og Bonnard.
Enn videre hadde han Fernand Leger til lærer og George Braque til venn.

"Catalogue raisonné de l'oeuvre peint" viser at Nicolas de Staël har malt temmelig nøyaktig
1100 malerier. Det er i og for seg en
anselig produksjon ; sett på bakgrunn av at kunstneren bare blev 41 år gammel er det overveldende.
Tar vi videre hensyn til at så godt som alt han malte mellom 1938 - 42 blev tilintetgjort virker de 1100 katalogførte maleriene ennu mer imponerende.

Har vi tapt meget på at kunstneren ødela disse års produksjon? Neppe!
Han skal i vesentlig grad i denne perioden ha efterlignet Chardin.
At han også lot seg inspirer av Picasso vidner katalognummer 11 portrait de Jeannine, 1941-42, i verkskatalogen om.
Det er Picasso som vi kjenner ham fra 1901 : de lange manierte fingrene, det El - Greco lignende utseende.

Fra han bosetter seg i Paris i 1943 blir hans kunst nonfigurativ som for de fleste av hans samtidige kollegaer: Olivier Debré, Wols, Lanskoy, Hans Hartung, Pierre Soulages og Jean Fautrier.
Særlig vennskapet med Debré synes å ha betydd meget for dem begge.
I en periode delte de sågar atelier sammen. Men for de Staël var det neppe noe vesentlig motsetningsforhold mellom disse to retninger.

Figurativt eller nonfigurativt .Abstraherende eller abstrakt. Å diskutere figurativt contra nonfigurativt som et enten eller, syntes for Nicolas de Staëls som en håpløs og totalt uinteressant problemstilling.
Underlig for den som har gjennomlevet femti og sekstiårenes norske kunstdebatt hvor striden sto nettopp om dette spørsmål.
Nicolas de Staëls kunst skulle fra begynnelsen av femtiårene på nytt nærme seg det gjenkjennelige:
Stilleben med flasker, landskap, studier av nakne mennesker, bilder fra Seinen, Paris broer og musikkinstrumenter til det kulminerer i 1952 med de berømte bildene av fotballspillere, inspirert av matchen mellom Frankrike og Sverige i Parc de Princes i Paris.

Mer enn noen annen kunstner blev Nicolas de Staël den maler som skulle vise det figuratives nye muligheter.
Hans evne til abstrakt tenkning skulle føre frem til ny figurasjon, et nytt virkelighetsbillede, en figurasjon som gjør de Staël til en av århundrets mest innflytelsesrike og betydelige kunstnere. I hans mest vellykkede arbeider møter vi noe av vår tids viktigste maleri, i stilleben og landskaper, bilder fylt av et lys og en skjønnhet som turde være uovertruffene.
Ikke minst landskapene fra hans siste år. Møtet med syden, med middelhavet, med det intense, nesten blendene lys over havner og hav grep de Staël mektig og forløste det beste i ham som maler.
Ser vi på et av efterkrigstidens store mesterverk " Méditerranée" fra 1954 kan man stille spørsmålet om europeisk kunst i det hele tatt har frembrakt noe mer fremragende på landskapsmaleriets område siden de store impresjonisters dager.
Allerede før sin død i 1955 hadde Nicolas de Staël oppnådd internasjonal berømmelse.
Hans innflytelse har preget og preger maleriet i alle europeiske land og ikke minst i Amerika er hans reputasjon enorm.
Ved siden av Poliakoff tør han vel være den kunstner som innenfor efterkrigstidens Ecole de Paris har satt de dypeste spor efter seg og som har blitt mest efterlignet.



BIOGRAFI
Nicolas de Staël er født i Russland i St. Petersburg den 5. januar 1914.
Hans far var baron Vladimir Ivanovitch de Staël Holstein, general i tsarens armé.
Baron de Staël med familie forlater Russland i 1919 og bosetter seg i Polen. Han dør to år senere i 1921 og det følgende år dør også Nicholas de Staëls mor.

Nicolas og hans to søstre blir nu tatt hånd om av en av farens venner som bor i Brüssel.
I 1932 blir han opptatt på l’Académie des Beaux-Arts i Brüssel, og vinner en førstepris for sitt maleri ”Bateau fantôme sur une mer déchaînée”.
Mellom 1932 og til han bosetter seg i Paris i 1943, foretar han en rekke reiser som får stor betydning for hans kunst. Særlig er reisene til Holland og Spania viktige. Under et opphold i Spania treffer han Jeannine Guillou som han lever sammen med til hennes død i 1946. Hun føder ham datteren Anne som langt senere i livet skal bli en betydelig fortolker og historiker av farens verk.

Et vendepunkt i de Staëls liv blir møtet med en av Paris’ beste kjennere av samtidens kunst; den betydelige kunsthandler og gallerist Jeanne Bucher, som i 1945 arrangerer en utstilling av hans arbeider. Samtidig begynner andre eksperter som Louis Carré og Jaques Dubourg å vise interesse for kunstneren.

I 1946 gifter han seg med Francoise Chapouton, med hvem han får to barn. Som historiker og katalogisator av de Staëls verk er hennes innsats mønstergyldig og imponerende.
I 1947 blir han kjent med den amerikanske kunsthandler Théodore Schemp, som introduserer hans malerier i Amerika.

I 1948 stiller han ut med Braque, Laurens, Adam og Lanskoy i klosteret ”des Dominicains du Saulchoér” i nærheten av Paris, samtidig har han separatutstilling i Montevideo.

Hans første utstilling i New York finner sted i 1950 i Gallery Théodore Schemp.

Galerie Jacques Dubourg blir hans faste galleri i Paris, og Paul Rosenberg blir hans agent i eksklusivitet i Amerika.

Suksess, berømmelse og beundring strømmer mot ham fra alle kanter.
Utrolig er det derfor at han velger å ta sitt eget liv i 1955, i Antibes, den del av Frankrike han har elsket og skildret bedre enn noen annen.

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Wed - Fri 12 - 17
Sat - Sun 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei