Galleri Haaken

THE BLACK FLAG - Site specific performance

14/1 - 14/1  2016


Marit Følstad
Ole Jørgen Ness
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016

THE BLACK FLAG Site specific performance
2016

THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016
THE BLACK FLAG  Site specific performance, 2016

THE BLACK FLAG

Site specific performance

Marit Følstad / Ole Jørgen Ness
Galleri Haaken 14. jan. 2016 kl. 19:00


”As a colour, black is a single hue. It comes in no other shades. It is pure darkness, absorber of all light. But despite its commonly accepted role as one half of a pair (black and white, dark and light), in symbolic terms black envelops the entire spectrum of meaning.”

The Story of Black, John Harvey 2013


Som kunstnere er vi hele tiden i en prosessuell bevegelse. Det ene tar det andre og betydninger krysser og blander seg. Vage anelser materialiserer seg i konkrete verk og forbigående handlinger.

Vi søker i dette arbeidet å fusjonere elementer fra våre ulike kunstnerskap til et større og flertydig hele. Valget av performance som form handler om å presentere et tidsmessig utsnitt, et avgrenset segment av et kunstnerisk forløp, med forgreninger til både fortid og fremtid.

Et sentralt aspekt i utviklingen av verket er vår felles interesse og affinitet for sort. Ikke bare i forhold til hvordan fenomenet fremtrer i våre egne arbeider og i kunsten forøvrig, men også i videre eksistensiell forstand. Det kan gjelde universets sorte hull og mørke materie, eller samtidens ideologiske formørkelser.

I møte med Rene Magrittes ”The Unexpected Answer” (1933), vekkes assosiasjoner til barndommens mørkeredsel. Gjennom et sort amorft hull i en dør stirrer en inn i et gåtefullt truende mørke. Er mørket noe vi optisk sanser, eller bunner ubehaget i et fravær av sansning?

Magrittes billedverden fører videre til ”The Black Flag” (1937), et foruroligende blygrått motiv med spøkelsesaktige flyvemaskiner. Etter hans eget utsagn representerte verket en forsmak på terroren som i fremtiden ville komme fra flygende missiler. Et forsyn om dagens førerløse droner.

Betydningen og bruken av sorte flagg er like uendelig variabel og tvetydig som fenomenet sort i seg selv. I forhold til skapende kunst er det naturlig nok betydninger relatert til frihet som har sterkest appell.

Under den amerikanske borgerkrigen ble det sorte flagget brukt som motsatsen til det hvite, og som signal om at overgivelse var utelukket. Catalonerne brukte det i krigen mot spanjoler og franskmenn i 1713-14 med påskriften Viurem lliures o morirem - Vi lever frie eller dør.


MENNESKESINNETS SKYGGESIDER (IDEOLOGISKE FORMØRKELSER)

I samtiden assosieres sorte flagg umiddelbart med ubegripelig terror og ondskap, og vi spør oss hva som kan være drivkraften bak menneskehetens onde gjerninger.
I følge konsentrasjonsleir fangen Primo Levi er det ikke ondskapen vi må forklare, det er godheten. Godheten er unntaket – ondskapen er menneskets normaltilstand.

I psykoanalytisk teori, fra Freud til Lacan, blir fraværet av værensfylde og perfeksjon i tilværelsen ofte betegnet som mangel, forstått som et aspekt ved vår eksistens som ikke kan tenkes bort fra den og som aldri kan elimineres. Vi kan ikke oppleve mangelen som sådan, den er hinsides bevisstheten. Vi opplever kun mangelens avledede former, som smerte i mellommenneskelige relasjoner. Billedlig kan vi forstille oss mangel som sinnets sorte hull eller mørke materie.

I sin bok Studier i ondskap omskriver filosofen Arne Johan Vetlesen denne ufullkommenheten, teoretisert som mangel, til menneskelig smerteømfintlighet. Hvordan kan vi takle denne ømfintligheten, og hvilken forbindelse er det mellom vår redsel for smerte og vår tilbøyelighet til å påføre den på andre – kort sagt å bedrive ondskap? Vetlesen viser bl.a. til psykoanalytikeren Svein Haugsgjerd som hevder at alle person til person relasjoner og kommunikasjoner er arenaer for transport (flytting) av ”psykisk smerte”. Denne smerte-transporten er fellesnevneren for alle de måter indre mangel spilles ut på, med deprivasjon eller krenkelse av andre mennesker som resultat. Ved å forflytte ens egen smerte over på andre slik at den blir deres smerte, blir en selv avlastet; ved å få andre til å føle seg dårlige eller underlegne, svinger en seg selv opp til den som er fri og har kontroll.

TRANSFORMASJON

Å overføre vårt indre mørke til andre er lykkeligvis ikke den eneste måten vi kan takle vår egen mangelværen og smerteutsatthet på. Betegnende nok for en kunstsammenheng snakker Haugsgjerd også om transformasjon. Forskjellen mellom en symbolsk-abstrakt og en fysisk-konkret måte å bearbeide menneskelige grunnvilkår som avhengighet, sårbarhet og dødelighet, blir sentral gjennom vår mulighet til å omforme mangelens mest grunnleggende og primitive (konkrete) former til stadig mer bearbeidede og modne (abstrakte)former.

Men en bearbeiding og omforming av tilværelsens ufullkommenhet avhenger av at vi har evne og mulighet til å skape bilder, sette ord på, gi skikkelse til, det ellers utålelige indre trykket gjennom symbolisering. Haugsgjerd legger stor vekt på at formene som transformasjonen antar ikke er isolerte individuelle prosesser. De settes i gang av interaksjonsforhold og bæres oppe av dialogiske prosesser i et kulturelt rom, for eksempel i kunsten.

Også den amerikanske filosofen C. Fred Alford har argumentert for at det eneste alternativet til å transportere eller flytte egen smerte over på andre, er å bearbeide den i det kulturelle rommet ved hjelp av symboler. Begge alternativer gir subjektet utsikt til å lettes for noe utålelig, med den forskjell at det første alternativet skader og undertrykker, mens det andre er harmløst og frigjørende.

I et slikt perspektiv kan vi se at kunsten, på sitt beste, viser at menneskesinnets mørke sider har andre utløp og andre steder å gå for å bli erkjent, bearbeidet og kommunisert, enn til primitiv fysisk utagering.

Alford ser det imidlertid som et problematisk trekk i samtiden at mye av det som fremstilles i det symbol-brukende offentlige rommet, det være seg i kunsten eller populærkulturen, blir for konkretistisk. Fordi de er for like det individet trenger avlastning for, kan ikke disse fremstillingene lykkes i deres avlastende og stedfortredende funksjoner, som stand-ins. Bildene og fortellingene som tilbys er for imiterende, for lite abstrakte, for lite symbolske i psykologisk forstand, i forhold til de impulser og affekter som det er om å gjøre å bearbeide.

REFLEKSJON OG FLERTYDIGHET

Reell transformasjon er avhengig av løsere symbolske likninger, noe som medfører at tenkningen må bli mindre identisk med sine objekter. En for rigid fusjon mellom symbol og opprinnelig emosjonell tilstand: én–til-én uten tillatelse av slack, tvinger realiteten inn i prefabrikkerte kategorier uten rom for nyanser. Løs symbolsk likning krever at subjektet evner å sørge over tapet av identitet mellom symbol og ting. Dermed gis vi mulighet til å sprenge grensene for det forventede, se på nytt, se annerledes, og dermed selv forandres.

Om vi for eksempel forestiller oss en kvinne sittende å tusje på gule sitroner til de blir bek-sorte. Hva kan vi tenke om det? Eller en mann som tegner på en sort flate med hvitt kritt. Èn-til-èn, i primitiv forstand, er det meningsløse handlinger, men med dedikasjon og innlevelse fra aktørenes side kan vi utfordres til å lete etter handlingenes mulige betydninger. Hvitt kritt på sort grunn kan minne om skoletidens tavler. Hva er det som formidles? Matematiske formler, løkkeskrift eller mentale arabesker? Er man orientert i mystiske tradisjoner kan man reflektere over at sort forbereder møtet med det ukjente.
Sorte sitroner på sin side kan for noen likne håndgranater eller kanonkuler, mens enhver medisiner vet at sitroner i tusener av år har blitt brukt som bakteriedrepende middel. Er man Asiat vet man at gult er en hellig farge, og er man Buddhist at sitronen er en av tre hellige frukter. Man kan vite at gult i antikken var tegn på høy rang og makt, men også at fargen gjennom tiden er blitt brukt for å stigmatisere sosiale grupper. Hvem vet, har man vandret blant sitrontrær i et solfylt Catalonia, kan det hende man ser nedtusjingen som en form for solformørkelse?

”Mature thinking must mourn the loss of a world in which every object is an extension of the mother´s body. Much of art is about precisely this, in wich we mourn the loss of objects that have sustained us. Such mourning is necessary not just for emotional health. It is also necessary for mature thought.” C. Fred Alford 1989

Ole Jørgen Ness

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Wed - Fri 12 - 17
Sat - Sun 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei