Galleri Haaken

Vibeke Bärbel Slyngstad - SEA OF OBLIVION

31/10 - 25/11  2001

Vibeke Bärbel Slyngstad
Vibeke Bärbel Slyngstad, Tropicana, 2000, 60 x 70 cm

Tropicana
Vibeke Bärbel Slyngstad, 2000
60 x 70 cm

Vibeke Bärbel Slyngstad: Snug in the New Hampshire's hills, 2001, 110 x 140 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Tropicana, 2000, 60 x 70 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Laura & kjøkken, 2000, 125 x 75 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Moody wood, 1999, 30 x 30 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Les couleurs de Cousteau, 2000, 85 x 85 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Passasje, 2000, 60 x 40 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Purple haze, 2001, 95 x 140 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Tropicana, 2000, 60 x 70 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Big Sur interior, detalj, 2001, 72 x 80 cm
Vibeke Bärbel Slyngstad: Passasje IV, 2000, 60 x 40 cm

Utdrag fra utstillingens katalog:

IT WAS AT THAT TIME WHEN I HAD NOTHING AND WAS LOOKING FOR SOMETHING

Det var i den tid da Eirik og jeg reiste omkring i USA og Mexico. Landskapene fløt forbi som forlatte western-locations, uten å berøre meg mer enn som bekreftelser på mine egne forestillinger om dette landet. Det var langt fra opplagt hvorfor vi befant oss der, eller hva disse landskapene hadde med oss å gjøre. Etter et halvt år som vagabonder strandet vi på Paradise Beach, og ante en åpning for noe annet.

Stranden lå foran den nedlagte sukkerplantasjen, og var bebodd av amerikanske ekshippier og Vietnamveteraner på jakt etter sjelebot. De kom i november, parkerte firhjulstrekkerne sine midt ute på stranda og tilbrakte vinteren her nede ved å gjøre minst mulig. Men innefra palmehavet bak stranda kunne vi om nettene høre ville hyl fra ritualer man kanskje ønsket å forbli uvitende om. Chris, vår nabo på stranda, sa at dette var the swamp people - «People you don´t necessarily invite for a barbeque on the beach-front.»

Neste dag bega vi oss inn i det ukjente. Etter å ha rotet rundt uten å oppdage annet enn mygg, fant vi oss plutselig omringet av aggressive blåmalte bambusskulpturer. Vi fulgte skulpturene langs en utydelig sti, som brått ble sperret av et digert lerret spent opp mellom to palmer. På den andre siden var det hektisk aktivitet. Lerretet bulte og palmene skalv under voldsomme angrep. Jeg skjønte straks at vi her stod overfor noen av mine mer energiske kolleger. Godt skjult inne i bushen hadde vi funnet leiren til kunstnerparet Bruce og Lisa fra Seattle. De var først skeptiske, men da de forstod at jeg også var kunstner tok de imot oss med åpne armer.

Inne i gapahuken hadde de omlag 20 sammenrullede lerret, og vi gikk ut fra at de skulle delta på markedet. Men de hadde andre planer for kunsten sin: «We would love to share our art with the people of Mexico, but we simply can´t afford it.» De hadde et galleri hjemme i Seattle som solgte alt de lagde, og alt de lagde lagde de mellom to palmetrær i en sump i Mexico. «It´s just not doable making paintings like this in an overcomfy enviro like the US. Just ain´t got the energy.» Vi trodde dem på det.

På markedet i Cabo san Lucas gikk Eiriks slangeskinnsbelter unna, og Shamis sine lærvarer ville som vanlig alle ha. Bildene mine derimot gikk veldig tregt. Etter et halvt års campingliv og fire timer i solsteken på et støvete marked i Mexico, var referanserammene mine såpass skakkjørte at det ikke lenger var mulig å opprettholde en avstand til situasjonen. Jeg begynte å lure på hva jeg gjorde feil. Kanskje så det for uproft ut? Passe-partouten hadde vi skåret ut med en sveitsisk lommekniv kvelden før, og så kanskje litt flisete ut. Jeg lyttet oppmerksomt til enhver som hadde et råd å tilby.

«You know, the Americans come down here with nothing and what they want is a bit of you. Maybe you should put a hat on, so you´ll become more visible,» foreslo Shamis.

Bruce og Lisa hadde et annet forslag: «Honey, you know no one will honour this as art with these prices. What would people think they were getting?»

Emanuell derimot mente prisene var for høye: «The people down her still ride donkeys. What would you rather have, a painting or a donkey?»

Til sist kom Ron over og fortalte om en kunstner som plutselig et år hadde kommet ut av jungelen bak stranda, med en stor tralle som han trillet helt inn til markedet. Innen en time var alle bildene solgt, og siden hadde ingen sett han: «How he painted? I don´t know... Just weird stuff you know. It would be a big old tree, and then a branch would turn into a snake, and the snake would eat a big fat lion that would sit at the base of the tree. And the colours man - the colours!... I mean, yours are kind of... pale.»

Til listen over alle omtalte utstillinger

 
Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
N-0252 Oslo
Opening hours
Wed - Fri 12 - 17
Sat - Sun 12 - 16
Tel +47 2255 9197
info@gallerihaaken.com
Facebook
Instagram

 
Webutvikling: Erlend Schei